Ingrid i Durban

Terapi og samfunn

2012-02-08T17:34:00.001+01:00

Jeg driver og leser en veldig interessant rapport om lokalsamfunnsutvikling og terapi etter seksuell vold og generell krig - og blir så inspirert og gira at pulsen stiger i taket. Et av hovedpoengene i rapporten er betydningen av å arbeide helhetlig - helhetlig i minst to betydninger: 1. Å ikke bare tenke terapi eller mental helse, men å inkludere økonomi og utvikling av lokalsamfunn i arbeidet med f.eks. voldtatte kvinner eller andre med krigstraumer. 2. Å ikke bare tenke på det ene individet som er utsatt for seksuell vold eller annet traume, men å tenke på hele familien, ikke minst barna i berørte familier.

Det er så spennende å lese om og få påfyll av dette! Det er på ingen måte noe nytt, men tvert imot noe jeg nesten må kunne kalle en lidenskap (effektene på puls og adrenalin når jeg leser tyder på det!). Det er ikke bare en teoretisk overbevisning heller, men noe jeg i det minste har prøvd å gjøre litt av i praksis. Og har funnet ut at det er mye lettere sagt enn gjort...

I arbeidet på gata gikk alt hånd-i-hånd: individuelle samtaler, gruppesamtaler, samtaler om vonde og vanskelige opplevelser, diskusjoner om hva slags aksjoner som kunne settes i gang for å stoppe politivold, diskusjoner om mikrokreditt og sparing, igangsetting av små businesser både med enkeltpersoner og grupper, osv, osv.

Alt gikk ikke supert. Det virkelige liv er vanskelig og komplisert, og følger ingen tekstbokmodell. Men at noe er vanskelig betyr jo ikke at en skal la være å prøve. Spesielt ikke når det er noe viktig noe. Tvert imot...

PS: Rapporten heter "Hope for the future again. Tracing the effects of sexual violence and conflict on families and communities in eastern Democratic Republic of the Congo" og er skrevet av Jocelyn Kelly, Michael VanRooyen, Justin Kabanga, Beth Maclin og Colleen Mullen, utgitt av Harvard Humanitarian Initiative. Jeg kommer nok til å skrive mer om den snart!

Sykkeldrosjekjører til parliamentet

2012-02-03T18:48:00.002+01:00

Kisangani i Kongo kan gjerne bli kjent for noe annet enn de to lite glupe nordmennene som fikk et møte med rettssystemet der... Litt før jul var det valg i Kongo, og i Kisangani stilte en spennende kandidat opp. Alphonse Makiaba kjører sykkeldrosje og tjener maks 2 dollar dagen, og stilte til parliamentsvalget. Jeg trodde jeg skrev om han rundt tida for valget, men når jeg nå har bladd gjennom bloggen finner jeg ikke noe - så det kan ikke ha funnet veien fra tanke til handling...

Han er i hvert fall en spennende fyr! Selv fattig, er han virkelig de fattiges kandidat, og det virker som om mange hadde stor tro på ham. Da president Kabila var i byen for sin valgkamp, skulle guvernøren i byen tale, men han ble pepet ut og folk forlangte at Makiaba skulle få tale i stedet - noe han gjorde. Hans kampanje og mål om at familier i Kongo skal kunne spise tre måltider om dagen er mye mer tillitsvekkende siden han selv ikke har råd til å spise tre måltider om dagen enn når en rik kandidat frir til de fattige om deres valgstemmer.

Folk har samla inn penger for å kunne støtte ham, og sykkeldrosjekollegaene hans har kjøpt en dress til ham så han kunne være fint kledd under åpningen av parliamentet. Og nå viser det seg at han skal få bruk for den. Resultatene av valget ble nylig offentliggjort - og Makiaba er inne! Slett ikke verst, for de var visstnok omtrent 200 kandidater som kjempa om kun 5 parliamentsplasser.

Vel, folket har talt. De har stemt fram en fattig mann uten sko til å tale imot korrupsjon og maktmisbruk. Det blir utfordrende - ikke minst fordi hans eget liv snus fullstendig på hodet og han får en politikerlønn på 10.000 dollar i måneden - men som en innbygger i Kisangani sa, han kjenner smerten ved å være fattig. Må det gå ham, og folket, vel!

(BBC har skrevet om parliamentskandidaten, Today om valgresultatet).

Mors verste barn

2012-01-21T13:35:00.000+01:00

Tiden går, og vi er langt inne i et nytt år. Fra Durban har i grunnen året begynt med dårlige nyheter - omtrent slik som det forrige slutta. En jeg kjenner ble knivstukket og drept første nyttårsdag. Det var en typisk historie. Droppa ut av skolen, uten arbeid eller inntekt, så mindre og mindre håp for framtida, ble mer og mer hekta på dop. Litt stjeling, småslåssing. Spiralen gikk nedover. Overraskelsen var ikke stor da jeg fikk beskjed om at han var knivstukket og drept. Overraskelsen var kanskje ikke så stor hos moren hans heller, men det var til gjengjeld sorgen.

Denne gutten visste i det minste at noen var glad i ham, han visste at noen regna ham som viktig. Om det var aldri så mye sinne og fortvilelse over livsvalg og problemer, så fantes det en grunnstøtte av omsorg. Og det er det mest verdifulle et menneske kan ha - enten man er fattig eller rik, avhengig av dop eller facebook, mors verste barn eller mors beste barn. Denne gutten var nok mors verste barn, men han var mors barn.

Til minne

2011-12-23T11:31:00.000+01:00

Nå er jeg ekstra glad for at jeg fikk til å ta en tur til Durban forrige måned. Tidligere denne uka leste jeg på facebook at en jeg kjenner fra gata er knivstukket og drept. Jeg var mye med ham for et par år siden. Da bodde han ute, og ble aktivt og engasjert med i arbeidet vi i studentteamet starta opp. En gruppe ungdommer fra gata var med på den globale sosialt arbeid-konferansen som ble arrangert i Durban i 2008, og han fikk æren av å tale på åpningsseremonien. Jeg var 'sekretær' for ham og hjalp ham skrive ned talen. Jeg forklarte hvem som kom til å være til stede - sosionomer og sosialarbeidere fra hele verden og noen sørafrikanske politikere, og spurte hva ønska han å si til dem? Han var superengasjert, så det var som å putte på en mynt og så strømma det ut - og jeg skrev så blekket spruta for å holde følge. Han ville fortelle hvor hardt livet på gata var. Han ville fortelle om dårlig behandling fra resten av samfunnet. To setninger var spesielt viktige for ham: "Vi blir behandlet som dyr, men vi er ikke dyr. Vi er mennesker."

Han fikk mye respons på talen. Det gjorde sterkt inntrykk på mange å se en ungdom som sov ute på gata stå på en scene foran hundrevis (over tusen??) mennesker og si "jeg sover ute på gata", "jeg har det sånn og sånn", og så fortelle om drømmer om et bedre liv. "Når vi får det bedre ønsker vi å hjelpe andre", sa han på vegne av ungdomsgruppa.

Litt bedre ble kanskje livet hans. Han fikk jobb i en lokal gatebarnorganisasjon og flyttet innendørs. Utfordringene ved å venne seg til et annet liv enn gata stod i kø og frustrasjonene var mange. Realiteten var langt unna drømmen han hadde om å bli en aktivist og gå i bresjen for bedre behandling av hjemløse.
Men han ble kanskje en aktivist på sin måte allikevel. Det er ikke mange ukene siden sist jeg hørte at han stod opp for de minste barna i organisasjonen han jobba i.

Men tilbake til at jeg er ekstra glad for at jeg fikk til en tur til Durban. Jeg har bare møtt Tarzan (kallenavnet hans) kjapt i forbifarten de siste par årene, men nå i november traff jeg ham mer på ordentlig. Han hadde stort behov for å lufte mye av det han stod i, og vi fikk prata en del. Da vi skiltes var det med en skikkelig bamseklem, og det siste jeg så til ham var et kjempesmil.

Det betyr ikke så mye fra eller til for ham. Livet hans og døden hans er tragisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men for meg betyr det noe. Jeg sitter i det minste igjen med en god avskjed.

Klimakonferansen sett fra gata

2011-12-13T13:47:00.001+01:00

Så er klimakonferansen i Durban over. Jeg dro rett før den starta. Litt dårlig timing, kanskje, for det kunne vært spennende å oppleve engasjementet rundt konferansen. Noen søramerikanske organisasjoner hadde begynt med aktiviteter på campus allerede før jeg dro, og jeg har sett via durbanske facebookvenner at det har vært mange morsomme demonstrasjoner, med bleier, grønn kroppsmaling og mye mer. Men sånn ble det.

Ungdommene på gata visste godt om konferansen, selv om de ikke visste hva den handla om. Politiet hadde nemlig kommet til dem på forhånd og advart at hvis noen sov ute på gatene i løpet av konferansen kom de til å bli arrestert. De sa det ikke på en vennlig la-oss-prøve-å-finne-en-løsning-måte, men truende for å skremme, og de lyktes ganske godt, for det var en skremt gjeng jeg snakka med som lurte på hva de skulle gjøre. Flere hadde allerede ordna med planer - noen sov hos en organisasjon som har begynt med et nattilbud for gatebarn (dvs 17-åringer og yngre), og noen sov i en tidligere leilighetsblokk som nå fungerer som bosted for en del kriminelle. Blokka har ikke elektrisitet og er helt mørk og full av kriker og kroker med bæsj i, og er i det hele tatt ikke særlig hyggelig. En del av jentene er redde for stedet og forbinder det med voldtekter i krikene og krokene. Jeg hørte tidligere i høst at en av mine hjertegutter hadde flytta inn dit, og tenkte med en gang at han har begynt på sterkere narkotika - for det er det jeg forbinder den blokka med. Politiet kommer dit på razzia innimellom, men de er såpass redde for stedet og folka som er der at de får være mer i fred enn når de sover ute, så mange av de eldre ungdommene foretrekker å bo der framfor å sove ute. De blir i hvert fall ikke våte når det regner.

Men tilbake til klimakonferansen. Mange av ungdommene hadde som sagt planene klare, men de var bekymra for en venn som ikke kan gå og som ikke hadde noe annet sted å sove enn fortauskanten. Han kommer seg rundt på et par krykker og har den sterkeste overkroppen dere kan tenke dere. Hvis han står i en konflikt, pleier han å utfordre motparten til å sette seg ned på fortauet sammen med ham og slåss på like premisser - men det er det ingen som tør, for han er den sterkeste av dem alle. Men han sover altså ute, og nå var vennene hans bekymra for at han kom til å bli fengsla under konferansen. De prøvde å forklare ham hvor risikabelt det var å sove ute under konferansen, og han gikk etter hvert med på at han måtte gjøre en liten innsats og prøve å komme seg opp de trappetrinnene som var nødvendig for å sove innendørs.

Som alt annet handla altså ikke klimakonferansen, sett fra gata, om langsiktig overlevelse, bekymringer og håp for framtida, eller matsikkerhet for fremtidige generasjoner - den handla om overlevelse, bekymringer og sikkerhet fra dag til dag, fra time til time.

Avskjed med Durban

2011-12-08T15:27:00.000+01:00

Det er en del hull og lange pauser her på bloggen den siste tida, så jeg skal prøve å oppdatere og forklare. Jeg skrev en hel del om oljefondet, og så ble det stille en stund før jeg plutselig skrev at masteroppgaven var levert. Det gikk litt over stokk og stein de siste ukene, for å si det mildt. Jeg fant ut at jeg måtte bare ta meg råd til å reise ned til Durban. Jeg trengte å konsultere med veilederen min, bruke biblioteket for et par referanser, levere egenhendig for å være sikker på at alt var i orden, og ikke minst å ta ordentlig avskjed med mange. Så slik ble det. Plutselig satt jeg på et fly, og plutselig var jeg tilbake - i mitt gamle hjem. Det føltes som jeg hadde vært der for alltid og skulle være der for alltid. I Durban er alt kjent, det er fortsatt det jeg refererer til som "vanlig" merka jeg. Alt var som før og slik det skal være. Mitt vante, vanlige, kjente liv.

Men det skulle ikke bli så mye hverdagsliv - jeg hadde igjen mer enn jeg trodde på oppgaven, og jobba alt jeg klarte, natt og dag. Alt tar så mye lengre tid enn beregna når oppgaven er så lang. F.eks. måtte jeg gå over og sjekke referanseformatet, og rette opp i mange tilfeller (jeg brukte APA, som skal ha "Forfatter, år, p. sidetall", og hadde ikke skrevet "p." i mange av tilfellene), og det tok mange, mange timer å lese igjennom og sjekke bare en sånn liten detalj.

Selv om jeg var i Durban først og fremst for å levere, kunne jeg jo ikke være der uten å treffe mange kjente og kjære. Etter hvert som tida begynte å renne ut, ble det flere og flere besøk på dagtid, og mer og mer jobbing natterstid. Og etter hvert som tida begynte å renne ut, gikk det mer og mer opp for meg at dette er virkelig slutten på Durban-kapittelet i livet mitt. Jeg pakka og rydda ut og flytta i begynnelsen av dette året, så jeg har allerede hatt en avslutning. Og jeg var nedover i mai/juni, og hadde avskjeder da også. Men det var ikke helt endelig. Jeg jobba fortsatt med masteroppgaven. Jeg var fortsatt student ved universitetet i Durban. Durban-kapittelet var ikke over.

Men nå var jeg på siste avsnittet. Veilederen min skulle bort den siste uka jeg var der, og jeg tok farvel med henne før hun dro. Da skjønte jeg at dette er den endelige avslutninga. Nå blar jeg snart over den siste siden i Durban-kapittelet. Da satte tåreproduksjonen i gang...

Jeg hulkegråt høyt og inderlig hver natt etterpå (de få timene jeg ikke satt oppe og skrev). Det er noe med å avslutte som er vemodig uansett. The end of an era. Å ta farvel med veilederen min Vishanthie, med min gode, gode venninne Thola, med andre venner. Med byen, stedet, landet. Men det er ekstra vondt når noen av de er jeg blitt glad i og forlater ikke har det noe særlig godt. De som sover ute. Jentene og guttene på gata. Ingen vet hvor lenge man lever - jeg vet ikke hvor lenge jeg selv har, eller hvor lenge jeg har noen av de jeg er glad i - men det er ekstra usikkert med de som lever så utsatt. Jeg har allerede opplevd at flere av dem har dødd. Vold og knivstikking er dagligdags. Hvem vet når jeg vil få mulighet til å dra til Durban igjen - og hvem vet hvem som fortsatt kommer til å leve da?

Livstegn...

2011-12-07T09:28:00.000+01:00

Tida flyr, som vanlig. Jeg er for lengst tilbake i Norge, og har stort sett ligget rett ut på sofaen med ullteppe og drukket varmt vann med honning. Det var så forferdelig trist å dra fra Durban og si hadet til alle at vondten i hjertet spredte seg til halsen og resten av kroppen...

Men nå er jeg bedre, og det kommer nok drypp av minner og opplevelser her på bloggen igjen snart :)

Masteroppgave: levert

2011-11-29T09:15:00.000+01:00

På fredag leverte jeg masteroppgaven! Omsider er to års strev kommet til veis ende. Seks år med studier i Durban er over, overstått og overlevd.

Det er en rar følelse. Det er rart å være ferdig, og det har vel ikke helt gått opp for meg. Og tanken på å skulle vente på bedømmingen til to eksaminatorer er ikke akkurat morsom. Hvem våger vel å verdsette det jeg har gjort? Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt to uker til, så jeg kunne finpusset mer og det leverte produktet ville vært bedre. Seks års studier og blod, svette og tårer skal kokes ned til en siste karakter. Hvis jeg får noe mindre enn A så griner jeg!

Samtidig vet jeg at ingen karakter kan måle verdien av det jeg har opplevd eller gjort. På onsdag hentet jeg identitetsboka med personnummer til en av guttene fra gata. Gleden hans var verdt alt sammen. Ei av jentene har flyttet fra gata og begynt på skolen igjen. Verdien kan ikke måles i karakterer eller penger eller noe annet.

Oljefondets investeringer i diktaturer

2011-11-02T09:20:00.001+01:00

Oljefondet lånte 241 millioner kroner til Egypt, Tunisia og Bahrain like før de to førstnevnte regimene i landene ble veltet i den arabiske våren, skrev Dagbladet i går. Nå arver nye makthavere gjelda.

Dette er bare siste bit av et isfjell av problematisk gjeld, som jeg dessverre ikke har tid til å gå inn på akkurat nå, men kanskje jeg skriver mer senere, eller så kan du gå inn på f.eks. slettgjelda.no og lese mer. Uansett så er poenget nå bare å slå fast at det er en del problematisk gjeld mellom land, og at det heller ikke er uproblematisk at oljefondet tar del i det å gi lån til diktaturer.

Statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet sier til Dagbladet at "det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak" og derfor bevisst lar være å ta med menneskerettigheter, diktatur/demokrati, o.l. i vurderingen av fondets forvaltning.

Oppsiktsvekkende, spør du meg, og jeg kan bare gjenta meg selv: forvaltningen av så mye penger har utenrikspolitiske konsekvenser uansett, enten de er bevisste og tilsiktede eller ikke. Å gi lån til diktaturer har politiske konsekvenser: det hjelper diktorene til å holde på makten. Jeg vet ikke om forvalterne av oljefondet vet dette og ønsker å støtte de som støttes ved dagens forvaltning - og altså bare later som når de sier at det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak? Eller om de faktisk er så naive at de ikke innser dette?

Oljepenger for en bedre eller verre verden?

2011-10-30T10:11:00.003+01:00

Oljefondet hadde en avkastning på beskjedne 3,5% de siste fem årene. Statens Investeringsfond for Næringsutvikling i Utviklingsland (Norfund) hadde 13,8%. Adm.dir. Kjell Roland sier dessuten at avkastningen kunne vært enda høyere hvis de jobbet for å maksimere profitten (men det gjør de ikke fordi fondet er et bistandspolitisk virkemiddel).

Oljefondssjef Yngve Slyngstad har bedt om å gjøre om oljefondets retningslinjer som pålegger at 50% av aksjer og 60% av obligasjoner må kjøpes i Europa. Med krisetider i Europa betyr det dårlig forvaltning av oljefondet - avkastningen har falt med 8,8% de siste tre måendene, det nestdårligste kvartalet i fondets historie. Kanskje en idé å investere mer i utviklingsland?

Selvfølgelig må målet med oljefondet være å tjene mest mulig penger - det dreier seg tross alt om velferden i framtidas Norge. Samtidig er vi utrolig naive om vi tror at "penger bare er penger". Alt henger sammen med alt, for å si det med Gro, og ingen ting vi gjør - verken med penger eller andre ting - er nøytralt. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier at oljefondet ikke er et utenrikspolitisk redskap. Men det er en logisk umulighet. Dersom oljefondet investerer i Europa og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon har dette konsekvenser. Slik er det, enten disse konsekvensene er tilsiktet og ønsket fra norsk side eller ikke.

Så hvorfor ikke ta bort skylappene og bevisst investere i land, selskaper og prosjekter som både gir økonomisk vinning og tilsiktede politiske effekter?

Nå investerer oljefondet hundrevis av milliarder i selskaper som beskyldes for grove brudd på menneskerettighetene og for miljøødeleggelser, og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon - til tross for at oljefondets egne retningslinjer sier : «Fondets midler skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer: a) produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper»

Da må det være bedre, som Erik Solheim sier, å investere mer i miljø og fattigdomstiltak. Norfunds gode økonomiske resultater (spesielt sammenlikna med oljefondet slik det forvaltes i dag) viser at det til og med kan lønne seg rent økonomisk. Og det er tross alt ingen motsetning mellom å sikre velferden i Norge og å bidra til en bedre verden.

(Denne bloggposten bygger først og fremst på førstesideoppslaget i gårsdagens Dagsavisen - dessverre finner jeg ikke artikkelen på nettet - dere får heller løpe og kjøpe :) Info om klasevåpen er fra Framtiden I Våre Hender, og bildet fra I Acknowledge Class Warfare Exists på Facebook.)

Gode oljenyheter

2011-10-28T17:52:00.004+02:00

Ser ut som om Uganda tar noen seriøse skritt i retning å sikre at oljerikdommen kommer befolkningen til gode!

I en av mine lynraske titt på twitter (selv om jeg egentlig ikke har tid, eller plass i hodet) kunne jeg ikke unngå å legge merke til en melding om at det ugandiske parliamentet krever åpenhet rundt salg av landets olje til utenlandske selskaper. Både politikere som støtter regjeringen og de i opposisjon har gått sammen om dette, og avtaler kan nå ikke ferdigstilles før en reguleringsmekanisme er på plass.

I Norge tror vi gjerne at vi har det så godt fordi vi har olje - dvs at det er pga oljen at vi har råd til å ha så gode sosiale ordninger. Men det er jo ikke sant. I de aller fleste land med olje lever flertallet av folket i fattigdom.

Oljeindustrien er en skitten business. Utenlandske selskaper bryr seg bare om profitt. Lokale ledere bryr seg også bare om profitt - sin egen private, vel og merke.

Vi har det så godt i Norge fordi vi har et godt lovverk og et sterkt sivilt samfunn.

Derfor er det oppmuntrende å se et samlet ugandisk parliament gå i bresjen for lovgivning om åpenhet og kvalitetssikring av salg av landets olje. Og at lokale organisasjoner er med i dette. At folk mener at de har rett til innsyn, og at de håper at oljen kan bidra til arbeidsplasser og ellers forbedringer som vil komme folk flest til gode. Ja til grasrotmakt!

Norske selskaper har sannsynligvis noen svin på skogen i utlandet, dessverre. Derfor er det også bra med god internasjonal lovgiving. EU introduserte tidligere denne uka en lov om åpenhet om økonomiske aktiviteter for hvert eneste oljeutvinnende prosjekt (eller andre mineraler, tømmer, osv) et selskap er med i.

Les mer her.

Skrivemaraton

2011-10-26T17:38:00.001+02:00

Det går stort sett BARE i skriving hos meg nå. Litt dårlig timing på oppgaveinnspurten kan du si, med så mye spennende som skjer rundt om i verden, som jeg ikke har tid til å følge godt nok med på. Noen veldig spennende og gledelige hendelser (les: valget i Tunisia) - andre mer ambivalente (les: Gaddafis død). Jeg har i flere dager ikke kunnet åpne twitter-kontoen min fordi det er alt for mye spennende der, og jeg har knapt tørt å bla igjennom Dagsavisen fordi det stort sett hver dag er engasjerende artikler der.

Jeg dropper gudstjenester, treningsøkter, måltider og nattesøvn.

For nå er jeg dypt konsentrert og ensidig fokusert på oppgaveskriving. Om 30 dager skal den leveres!!

Jeg blir skikkelig entusiastisk når jeg tenker på hvor bra den blir! For det blir den virkelig! Jeg vet jeg bryter janteloven når jeg skryter så fælt, men det er ikke til å stikke under en stol at dette blir ordentlig bra.

Derimot blir jeg lettere deppa over det harde nedskjæringsarbeidet som kreves. Jeg må ned på 40.000 ord og det er ingen spøk. Dessuten har jeg fortsatt mye skapende skrivearbeid igjen også, og det er direkte frustrerende å oppleve hvor lang og hard veien fra en ferdig utforma idé i hodet til et ferdig utforma argument på papiret er.

Men det går framover! 30 harde dager til, og så...!

Rike, unge kvinner

2011-10-22T18:56:00.000+02:00

Blant Norges unge rikinger (dvs under 30 år) er den aller rikeste en kvinne: Lill Maren Meling Møgster, 27 år, med en formue på over en milliard! Hun har ikke bare arvet alt sammen, men er den av de unge rike som også tjener best, nesten 30 millioner (noen av de andre står med 0 kroner i inntekt). Hun er styreleder, og ikke nok med at hun er ung og rik, hun er den eneste styrelederen i kategorien fiskebåtrederier som har driftsinntekter over 200 millioner kroner.

Den aller yngste på lista over rike er også en ung kvinne: Mia Cathrine Møller har ennå ikke fylt 20 år, men har allerede en formue på 215 millioner.

I disse tider, med #OccupyWallStreet som har tatt av og spredd seg og blitt til #OccupyDurban og OccupyMangeSteder, til og med #OccupyEverywhere, er det kanskje ikke så politisk korrekt å bli glad over millionærer, men nå som skattelistene er ute og avisene skriver om hvem som er rikere enn hvem her på berget tar jeg meg allikevel den friheten og jubler litt over kvinner på topp.

(Infoen om de unge rike damene har jeg fra Aftenposten og IntraFish.)

Multinasjonale massakrer

2011-10-21T09:10:00.000+02:00

Væpnede grupper fra flere forskjellige land står bak massakrer og massevoldtekter i østlige Kongo. Jeg skrev i forrige bloggpost at jeg syntes det var bra at den kongolesiske regjeringa har tatt initiativ til en spesial-rett (i går kveld kom jeg på at det heter vel egentlig 'spesialdomstol' på godt norsk...?), der kongolesiske og internasjonale jurister skal prøve saker der internasjonal lov har blitt brutt, dvs forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord.

Med både væpna rebelgrupper og regjeringsstøtta militærgrupper fra flere land involvert, er det flere regjeringer enn den kongolesiske som må ta ansvar og støtte opp om rettsprosesser for rettferdighet. Ikke alle virker villige til det. Rwanda ble dødelig fornærmet over FN-rapporten som anklaget den rwandiske hæren for massakrer av titusener av mennesker på kongolesisk jord og truet med å trekke seg ut av all aktivitet i FN.

Den kongolesiske regjeringas initiativ til opprettelsen av spesialdomstolen er bra. Ikke minst det at de tar konskekvensene av egne knappe ressurser og ønsker samarbeid. Men det er bare ikke fullt så enkelt. Likevel, alle steg i riktig retning er gode og viktige steg. Nå håper jeg at det internasjonale samfunn tar ansvar for sin part, og støtter finansielt, teknisk og med juridisk kompetanse, slik at dette bare er de første stegene i en lang reise mot oppklaring og oppreisning.

Spesialrett for krigsforbrytelser

2011-10-19T18:39:00.000+02:00

Den kongolesiske regjeringa tok til seg kritikken fra FN i fjor, om at nesten ingen var blitt stilt for retten for forbrytelsene utført under krigen i perioden 1993-2003, og har tatt initiativet til opprettelsen av en spesial-rett. Det kongolesiske rettssystemet er ikke sterkt nok til å hanskes med den massive mengden av alvorlige forbrytelser, så denne spesial-retten skal bestå av både kongolesisk og internasjonalt rettspersonale og ta for seg saker som involverer krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.

Flott å lese at den kongolesiske regjeringa tar grep! Ekstra flott fordi det virker som om frivillige organisasjoner og det sivile samfunn er blitt hørt i prosessen, og de støtter forslaget til fulle.

Veldig bra om de overlevdende etter massakrer og voldtekter i stor skala i det minste får juridisk oppreising, og om de ansvarlige ikke lenger får gå fri.

Smilefjes

2011-10-18T09:51:00.000+02:00

Jeg hadde en innlevering søndag kveld og hadde en intensiv uke med jobbing dag og natt. I går tok jeg meg heeelt fri - til og med fra laptop og internett - for å markere at jeg var ferdig med noe.

Markeringer og belønninger har blitt en viktig strategi i arbeidet med masteroppgaven. En dag kjøpte jeg meg ullundertrøye etter at jeg hadde blitt ferdig med et underkapittel, for eksempel. En annen gang lakrisbåter.

Jeg ler litt i skjegget av meg selv. Denne typen strategi (altså, å bruke belønning for å få gjort noe riktig) brukes jo helst på hunder. Den brukes riktignok til en viss grad på mennesker også, kanskje særlig barn, psykisk utviklingshemmete eller andre med forholdsvis lav resonneringsevne. Men det er omstridt. Denne strategien lærer deg bare å gjøre ting fordi du får noe godt der og da - den lærer deg ikke å tenke selv, tenke på konsekvenser, tenke på andre, eller ta etisk-baserte valg.

Men på hunder er den bra - og virkningsfull. Den lille søte hunden her i huset, for eksempel, er såå flink og lydig når hun skjønner at det er en godbit på vei.

Og sånn ble jeg og - så flink og gjorde det jeg skulle :)

Men jeg ler altså i skjegget, for jeg anser meg selv for å ha forholdsvis høy resonneringsevne, og sitter altså og skriver på en masteroppgave og burde klare å disiplinere meg selv til å gjøre det jeg skal, men tyr allikevel til belønningsmetoden. Jeg hadde kommet til et punkt hvor det gikk veldig trått, og hvor stoffet gjorde meg nedfor, og jeg hadde lite energi og arbeidslyst. Da måtte jeg sette inn noen tiltak - og et av dem var å innføre belønninger. Og det fungerte veldig bra. Humøret steg, arbeidslysten økte mangfoldig, og jeg har fått gjort mye!

Nå trenger ikke belønningen alltid å være så stor. Et smilefjes i kalenderen ved siden av en avhuket arbeidsoppgave (f.eks. "transkriber lydopptak nr. PB15", "samle alt materiale om jenters vold i ett dokument", eller "skriv utkastet til underkapittelet om gjengene") holder i massevis og utløser en mengde endorfiner!

Nå er en ny arbeidsuke i gang. Forhåpentligvis blir det mange smilefjes!

Mobiltlf-tjeneste gir riktige råvarepriser til afrikanske bønder

2011-10-11T17:08:00.000+02:00

Det skjer en hel del spennende og oppmuntrende ting her i verden. I går leste jeg om en fiks mobiltelefontjeneste for yambønder i Ghana.

Vi vet vel alle at det er mye urettferdighet her i verden også. F.eks. at fattige bønder får dårlig betalt for råvarene sine, mens mellommenn tjener grovt, og vi mesker oss.

Denne mobiltjenesten går ut på å gi bøndene informasjon om priser (via sms, antar jeg), slik at de blir mindre avhengig av mellommenn, vet hva avlingen deres virkelig er verdt og kan finne ut når det lønner seg å selge - og dermed få bedre betalt.

En yambonde i Ghana som heter Prosper (navnet betyr å ha framgang, å gjøre det godt!) forteller at før kunne han få 20 ghanesiske penger for 100 yamrotknoller, men nå kan han få så mye som 200 ghanesiske penger! Tenk for en forskjell det kan utgjøre for ham og familien! (Spesielt fordi han ikke bor i en velferdsstat, men må betale for helsetjenester, skolegang for barna, osv, og ikke har sykelønnsordning, uføretrygd, e.l., men er helt avhengig av det han selv produserer.)

Mobiltjenesten gjelder forresten ikke bare yam, men også andre jordbruksprodukter, og finnes i ni forskjellige land i Afrika.

Du kan lese mer her.

Drømmen hennes vil fortsette

2011-10-10T09:11:00.002+02:00

Skriver et lite innlegg før jeg begynner på dagens dyst. På lørdag, altså dagen etter at årets fredsprisvinnere ble annonsert (3 kvinner, hvorav 2 fra Afrika), ble Afrikas første kvinnelige nobelprisvinner gravlagt: Wangari Maathai, som døde av kreft for et par uker siden.

Jeg husker da hun fikk fredsprisen. Jeg var på Landsbrukshøyskolen på Ås den høsten (da forøvrig vedtaket om navneendring ble gjort; institusjonen heter nå Universitetet for miljø og bioteknologi) og altså i nærheten av Oslo, og dro inn for å være med på fakkeltoget. En magisk opplevelse! Kenyanske (og muligens andre afrikanske) damer dansa og sang foran balkongen på Grand hotell, og plassen var full av begeistring.

Wangari Maathai var altså den første kvinnen fra Afrika som fikk prisen. Hun var en foregangskvinne og først ute på flere områder. Blant annet var hun den første kvinnen i øst- og sentral-Afrika som tok doktorgrad. Og selvfølgelig startet og ledet hun bevegelsen hun ble kjent for - Grønt belte-bevegelsen for bærekraftig utvikling. Alt sammen til tross for at hun var født inn i en fattig familie. For en inspirasjon!

Hun tok også del i demokratiseringsprosessen i Kenya, fra å være i opposisjon mot diktatoren Moi til å være folkevalgt i nasjonalforsamlingen, og dessverre til å oppleve opptøyene og volden rundt presidentvalget for et par år tilbake. Det samme har Koigi Wa Wamwere gjort - han som var politisk flyktning her i Norge og nå er folkevalgt i den kenyanske nasjonalforsamlingen. (Jeg husker forøvrig at han hadde en fast spalte i Klassekampen mens jeg gikk på videregående). M&G skriver: "I want to tell Wangari that her dream will continue. We will continue with her struggle," said Koigi Wawamwere, a renowned Kenyan activist once jailed by Moi. "This is what we shall re-dedicate ourselves to."

Hurra for fredsprisen

2011-10-08T23:19:00.004+02:00

For en dag det var i går! Herlige fredsprisutnevnelser, og bursdag til Desmond Tutu. Jeg må innrømme at jeg sitter med nesa for dypt i transkripter (eller hva det nå heter på norsk, altså avskriftene av lydopptak/intervjuer) for tida til å lese og følge opp så mye som jeg gjerne skulle gjort. Jeg vet altfor lite om alle tre damene, men det er over en uke mellom innleveringsfristen min og selve prisoverrekkelsen, så jeg får lese meg opp da :)

Enn så lenge tenker jeg i stikkordsformat:

- superkult at Leymah Gbawee fikk prisen! Jeg hadde faktisk hørt om sexnekt-kampanjene i Liberia og hvordan kvinnene brukte det som et maktmiddel for å få mennene til å slutte å krige. Rett og slett überkult.

- (jeg undrer meg riktignok over hvordan det var mulig - at mennene ikke ble voldelige mot konene og voldtok dem som motsvar, men det er kanskje fordi jeg sitter med nesa så dypt i historier fra gata i Durban, der menn som nektes sex svarer med mer vold. Jeg skal prøve å passe meg for å generalisere utover gateverdenen, og tar til meg med entusiasme eksemplet fra kvinnene i Liberia!)

- også spennende med den plassen bønn og ellers tro hadde i den samme fredsbevegelsen (der både kristne og muslimske kvinner kom sammen). Vi lever i et sekularisert samfunn i Vesten, og særlig Europa, og ikke minst Norge, og det finnes til og med en bred oppfatning om at religioner er kilden til krig. Det passer ikke med det jeg har opplevd andre steder i verden. Ikke minst i Kongo så jeg (utfra det lille jeg så, riktignok, jeg skal ikke påberope meg hele sannheten her og nå) at tro på Gud var en kilde til håp, til å jobbe for nasjonsbygging, til å motstå krigens redsler og ondskap, og til å bygge fred og forsoning. Likeledes så jeg i India at religion og tro var en kilde til å kjempe mot undertrykking og for fredelig og rettferdig framgang.

- jeg registrerer at noen mener presidenten i Liberia, Ellen Sirleaf-Johnson, ikke fortjener prisen, blant annet fordi hun ikke har gjort nok for å bekjempe korrupsjon. Min førstereaksjon er at en slik uttalelse er eurosentrisk og at de som sier dette ikke aner noe om den virkeligheten hun står i, men det tar for stor plass hvis jeg skal forklare, så det lar jeg ligge. Derimot tar jeg kritikk om at hun ikke har gjort nok for de fattigste i landet mer alvorlig. Men jeg leste en meget god kommentar i Dagsavisen, som sa noe om at det at hun har politiske motstandere og at opposisjonen angriper henne i politikken, og ikke gjennom kuppforsøk, viser at hun er prisen verdig. Jammen sant, med tanke på den blodige historien i landet.

- Tawakkul Karman var et ukjent navn for meg. Men flott at prisen retter søkelyset mot "den arabiske våren"! Og kjempebra at kvinner kommer i front som aktive deltakere og pådrivere, og ikke bare som ofre.

Men nå er det blitt sent (jeg ble avbrutt av et måltid og etterpå har jeg glemt å fortsette...) og jeg skal sove. God natt og god helg!

Fra skrivepulten

2011-10-01T08:59:00.001+02:00

Hoi, tida har flydd! Jammen lenge siden forrige blogginnlegg nå. Jeg skrev vel en gang tidligere at hvis det går lang tid mellom blogginnlegg, så kan det bety at ting går trått. Det er til en hvis grad tilfellet denne gangen også. Det er skikkelig tungt arbeid å jobbe med masteroppgaven. Det er selvfølgelig krevende rent akademisk, men det som virkelig er utfordrende er hvor hardt det er følelsesmessig. Det er tøft å sitte i Norge - å ha det så godt, og å være så langt unna - og skrive om fattigdom, lidelse, urettferdighet. Spesielt fordi det er så personlig.

Mange ganger i høst har jeg ønsket at jeg tok en mastergrad i politikk e.l. i stedet. Jeg kunne fortsatt skrevet om fattigdom og urettferdighet, men det ville vært mer på det teoretiske plan, mer abstrakt. Ikke så hjerteskjærende personlig. For alt jeg skriver om er kjøtt og blod. Dvs personer, og personer som jeg kjenner og er glad i.

Her er to små utdrag fra noe jeg skrev på torsdag. Begge utdragene er fra gruppeintervjuer med gutter:

A: For jenter, når de sover, så kommer gutter / når ei jente sover så kommer det en gutt og tar av buksene, og så / du vet en kniv?
B: Han setter kniven her
Ingrid: Åh, på halsen
A: Ja han setter kniven på halsen hennes, og så blir hun voldtatt.

-

B: Jeg også, jeg tok ham på fersken en gang. Han prøvde å ... (stille)
C: Han prøvde å ta av ham buksene
B: Da våkna jeg, og løp vekk. "Aaaaah! Han prøver å voldta meg!" Da våkna alle som sov rundt oss, og de så at jeg ikke løy. (...) De gjorde ingenting. Fordi de vet at han er en veldig, veldig, veldig, veldig
C: farlig
B: farlig mann

Så, som dere sikkert skjønner, er det ikke akkurat oppløftende. Eller emosjonelt enkelt. Jeg kjenner ikke bare gutten som opplevde voldtektsforsøket, men også han som prøvde å voldta ham. Jeg har sett ham gråte. Jeg har sett ham svett av nervøsitet før vi besøkte mammaen hans, og superlykkelig etter at besøket var vellykka. Jeg har med andre ord sett ham som mye mer enn en voldtektsmann - jeg har sett at han har vært ynkelig, redd, og at han har savna mammaen sin. Samtidig kjenner jeg fire yngre gutter som han har voldtatt eller prøvd å voldta (og vet om enda flere).

Det var selvfølgelig krevende å stå midt oppe i det også, men det er kanskje vanskeligere, eller i hvert fall vanskelig på en annen og minst like vanskelig måte, å være så langt unna. Livene deres er like tøffe, og det gjør vondt å ikke være en del av dem lenger.

Frø i Kongo

2011-09-10T15:16:00.000+02:00

Jeg har fått en hilsen fra Bukavu! Jeg har vel ikke kommet så langt at jeg har fått skrevet om bursdagen min ennå, men, som noen av dere vet, hadde jeg bursdag i mai, og da ønska jeg meg blant annet en pengegave til voldtatte kvinner og andre overlevende fra krigen i Kongo. Jeg arrangerte en fantastisk kirkekonsert, og med kollekten der pluss bursdagsgaver utenom, kom det til sammen inn kr 17.000,-

Pengene går via Ingeborg, som jeg møtte og bodde hos ved mine besøk i Kongo - verdens vakreste menneske.

For noen dager siden, skrev Ingeborg:

"For 5 - 6 år siden var det en massakre i Budaha, vel 3 mil fra Kaziba. 120 mennesker, 45 av dem barn, ble drept. 20 av de overlevende kom seg ut av landet. Lite og ingenting har blitt gjort for dem som ble igjen. Marta, ei kvinne fra området der dette skjedde, har et stort hjerte, og har hatt vondt av en gruppe på 100 enker og foreldreløse som overlevde og som fortsatt bor i landsbyen. Hun har fått tak i en åker på myrlendt grunn hvor de kan dyrke grønnsaker. Sammen med en agronom har hun laget et lite prosjekt. Nå er det tid til å så, men de hadde ikke frø, så kom jeg på at det kunne du og dine venner hjelpe dem med. Det ble 100g av hver av følgende frøsorter: kål, rødløk, tomater, spinat og selleri, snorer til å merke opp beda, 2 vannsprøyter og 50kg grovt salt som de skal bruke til å kjøpe gjødsel for. De som har ku- eller geitegjødsel å selge, vil heller ha betalt med salt enn med penger. Tils. 74$ + 5$ transport til Marta så hun kan reise opp med frøet."

Så det var en liten oppdatering om hva bursdagsgaven brukes til :)

20 unge afrikanske kvinner med innflytelse

2011-09-08T21:24:00.001+02:00

Her er en liste fra Forbes over de 20 yngste maktkvinnene i Afrika - 20 kvinner under 45 år med "enorm innflytelse i afrikansk business, teknologi, policy og media"!

Og her kan du bli med på ONEs kampanje: "Give credit where credit is due" og sende noen av damene gratulasjonshilsning :)

3 gutter med jobb

2011-09-06T12:02:00.001+02:00

Denne uka skal tre av guttene begynne å jobbe! Det er en liten business som skal selge stekte pølser o.l. fra en bod.

Jeg snakka med dem på telefon, og de virker spente og glade.

Jeg er også spent! Jeg trodde at jeg har håpa og blitt skuffa så mange ganger at jeg kanskje kom til å slutte å håpe, men den gang ei. Jeg vet at det er mye som kan gå galt (alt som har med penger å gjøre er fryktelig vanskelig å få til i fredlighet og fordragelighet, for eksempel), men jeg HÅPER at det skal gå bra!!

Dette er i hvert fall en ny mulighet.

Ei bittelita og ei litt større jente

2011-09-04T18:13:00.000+02:00

Jeg snakket nettopp med ei jente på tlf. Hun er ei av de som har bodd ute på gata en god stund. Så fikk hun en baby - ei skjønn lita jente - og ble fortvilet over det livet hun hadde å tilby ungen sin. Etter mye om og men, flyttet jenta innomhus og bodde hos slekt sammen med babyen. For en glede!

Nå er hun kastet ut - og igjen fortvilet. Men ikke knust. Hun har fortsatt vilje til å kjempe, håp for egen framtid, og hun har fortsatt stor omsorg for og kjærlighet til babyen.

Jeg håper, ber og venter på noe godt...

Voldtektsforsøk av sjuåring: skade "ikke alvorlig"

2011-09-02T11:02:00.001+02:00

Fy faen for en sjokkerende avisartikkel å våkne opp til - og beklager språket, jeg banner ikke til vanlig, men i dette tilfellet eier jeg ikke sivilsert språk som dekker hvor sjokkerende og frastøtende det jeg leste er; en henvisning til djevelen er ikke alltid utidig...

I Sør-Afrika er den høyeste rettsinstansen grunnlovsdomstolen. Der skal det snart utpekes ny sjefsdommer, og president Jacob Zuma - som er på besøk i Norge for tiden - har nominert en mann som heter Mogoeng Mogoeng. Jeg har tidligere lest at nominasjonen var kontroversiell, og at Mogoeng ikke regnes verken som den beste faglig kvalifiserte kandidaten eller den mest moralske, men ble ikke særlig sjokkert. Jacob Zuma har klart å sno seg gjennom voldtekts- og korrupsjonssaker på sin vei til presidentembetet, så hva slags nominasjon kan man egentlig forvente fra ham?

Men i morges leste jeg en artikkel om denne Mogoeng, som er så hårreisende sjokkerende at jeg må skrive av meg litt hissighet for å kunne gå videre til dagens arbeid.

Mogoeng har avsagt noen vanvittige dommer i saker om voldtekt av barn. I et tilfelle reduserte han dommen til en mann dømt for voldtektsforsøk. I dommen skriver han blant annet: "Den fornærmede er sju år gammel. Skaden hun led var ikke alvorlig." Fy faen, er det mulig!? Hvordan går det an å si noe sånt? Hvordan er det mulig å bruke ordene "ikke alvorlig" i forbindelse med et tilfelle av seksuelt misbruk av en sjuåring? Og hvordan går det an å nominere en som sier noe sånt til landets høyeste juridiske sete, som sjefsdommer ved grunnlovsdomstolen?!

Jenta ble fysisk skada på de ytre kjønnsleppene tror jeg ("vestibule" på engelsk, er ikke helt sikker på hva det er på norsk??). Mogoeng gjør et poeng av at man ikke vet om gjerningsmannen brukte penis eller en finger, da kjolen til jenta dekka til ansiktet hennes så hun ikke så hva han gjorde.

I en annen sak kommenterte Mogoeng at gjerningsmannen må ha vært oppmerksom på offerets unge alder og derfor vært forsiktig med henne for ikke å skade henne nedentil, bortsett fra tilfeldig eller ved en ulykke da han penetrerte henne.

I nok en annen sak reduserte Mogoeng straffen for en mann dømt for voldtekt av en sjuåring til minimumsstraffen for slike saker i SA. Han sa at retten hadde funnet "betydelige og tvingende" grunner til å redusere straffen, og ramset opp at voldtektsmannen var 31 år, ugift, arbeidsløs, led av kronisk epilepsi, og bodde hjemme hos sin arbeidsløse mor. Men han forklarte ikke hvordan eller hvorfor disse faktorene er relevante. Kanskje fordi han ikke visste det selv?

Artikkelen i den sør-afrikanske avisa Mail & Guardian kan du lese her.

For et år og en dag siden...

2011-09-01T18:01:00.001+02:00

I går fortalte facebook meg at "på denne dagen for et år siden" (altså 31.august 2010) "var statusen din: Light - camera - action!" Ååååh som det stakk i hjertet og ilte helt ned i tåa da jeg leste det. For nøyaktig ett år og én dag siden begynte vi å filme filmen vår fra gata!

For en fantastisk tid. Det var så mye håp og optimisme da, og latter og glede og stolthet over det vi drev med.

En kjernegruppe på fire gutter som bodde på gata bestemte og utforma alle scenene i filmen. Vi fulgte en gutt de kalte Sphelele: Vi så at mora hans var sjuk, og skjønte at hun døde, og så han løpe fortvilt hjemmefra. Vi så gutten komme til byen - forvirra og bortkommen. Vi så hvordan en gategjeng fant ham og "adoperte" ham - ikke så søtt og hyggelig som det kanskje høres ut som; det skjedde ved vold. Vi så ham bli opplært i å robbe, og etter hvert stige i gradene og bli mer aktiv i både planlegging og gjennomføring av ran og andre aktiviteter. Vi så han og vennene hans leke på stranda og spille fotball, men den scenen ble lagd etter ønske fra oss damene som syntes filmen ble for tung og trist og ønsket å vise noe lysere. Selv tok de ikke initiativ til en eneste scene som ikke inneholdt en eller annen form for vold, så vidt jeg kan huske. Jo, forresten, en scene der de drakk alkohol og dansa. Den var jo lysteligere enn de andre scenene, dog uten den uskyldige og barnlige gleden som fotballek på stranda viste.

Til slutt blir han drept. Helt ut av det blå da vi lagde filmen. Vi hadde brainstorma en scene der de skulle dele mat, for det er veldig typisk for gatelivet - ingen spiser alene uten å dele med vennene sine. Men da guttene improviserte foran kameraet begynte de å krangle, og medstudenten min og jeg ble stående å måpe og se hvordan de "drepte" hverandre. Vi hadde egentlig tenkt å ha en litt oppløftende slutt, men guttene så ingen mulighet for en realistisk og god slutt. Gateliv kan kun ende i døden.

Det var et utrolig sterkt budskap fra dem, og det var et sterkt budskap for dem også: Etterpå kom alle med planer for å skaffe seg jobb, begynne på skole og/eller ta kontakt med det de kalte hjem og familie...

Tlf-kontakt

2011-08-28T13:55:00.002+02:00

Jeg har i et par uker prøvd å få kontakt med en av guttene fra gata uten å lykkes. Jeg har prøvd å berolige meg selv med at det slettes ikke trenger å bety noe som helst, men jeg har blitt mer og mer bekymra allikevel. Men nå fikk jeg endelig tak i ham - og alt stod bra til. Våren har kommet, så det er ikke så kaldt lenger engang. Så nå skal jeg klare å konsentrere meg skikkelig, og gjøre ferdig et utkast av et kapittel jeg skal levere på mandag. Skriver mer etterpå :)

Død - privat og politisk tragedie

2011-08-18T19:41:00.001+02:00

Jeg har lenge ønsket å skrive om Somalia og Afrikas horn, men synes det er vanskelig å få ordene ut, og det har ikke blitt noe blogginnlegg. En av grunnene er at jeg knapt orker å lese om hungersnøden pga bildene som følger med artiklene. Og uten å lese, har jeg heller ikke noe å skrive. Bildene av utsultede og radmagre mennesker er grusomme i seg selv, men det som får meg til å bli svimmel og uvel er at synet av skjeletter bare dekket med hud vekker så sterke minner, så ubehagelige minner. Spesielt om gutten som døde i oktober i fjor som jeg skrev litt om. Jeg får flashbacks av å løfte ham ut av bilen min - skjelett med litt hud på, hud dekket av et rart, hvitt puss.

Han var selvfølgelig et aktivt individ som tok valg og gjorde ting som fikk konsekvenser for ham, men friheten hans var definert av politiske prosesser som satte betingelser for hvilke valg som var mulig å ta og hvilke forutsetninger han hadde. Fryktelig dårlig og vanskelig tilgang på helsetjenester var det som umiddelbart ble hans bane. Men bakenforliggende finnes mer: sosioøkonomiske og politiske strukturer der enorm ulikhet og gigantisk arbeidsledighet bare er to eksempler på en syk verden. Og jeg sier verden med overlegg, og ikke for eksempel nasjon. For selv om sør-afrikanske myndigheter og andre aktører innenfor den nasjonale sfæren må ta en stor del av ansvaret, er også deres valgfrihet båndlagt av globale politiske prosesser. Det å være 17 år og hjemløs er ikke bare et privat anliggende, men politisk og globalt. For ikke å snakke om å være 17 år, hjemløs og død.

Tilsvarende konklusjon gjelder Afrikas horn. Der finnes tusenvis av hjerteskjærende, private tragedier - som ikke er kun private, men politiske. Det er et utall politiske prosesser som ligger bak, og jeg skal ikke nevne alle, men bare noen få. Først, den mest nærliggende av alle: Hungersnøden var varslet. Allikevel ble den ikke avverget. Kommentarer er vel overflødige - det hele er hårreisende og dypt forstyrrende, spesielt fordi vi alle er innbefattet: hungersnøden var varslet i hele verden, allikevel avverget vi den ikke.

En annen og litt vanskeligere å nå handler om hvordan økonomien i Afrika som kontinent i stor grad er rettet mot å tilfredsstille behov i andre (og mer velstående) deler av verden og hvilke konsekvenser dette får for mennesker på det afrikanske kontinentet. Men det er en innviklet prosess med kronglete røtter dypt tilbake i historien, så det tror jeg at jeg skal skrive mer om en annen gang.

Til slutt en gladhistorie for å øke endorfinene våre :) En ung kvinne, som ble født i Somalia men som nå bor og studerer i USA, forteller at en del av den kulturelle ryggsekken hennes er å hjelpe og gi tilbake til lokalsamfunnet, og hun driver nå et barnehjem i Mogadishu.

Upassende latterhikst

2011-08-15T23:08:00.001+02:00

Bare en sidenote: Jeg begynte å transkribere de siste lydopptakene i dag. Jeg har ikke rørt dem siden jeg var i Durban i mai, og grudde meg fælt. Det vekker så mange følelser - å høre stemmene til jenter og gutter jeg er glad i snakke om utrivelige ting som sexsalg og drap. Men i dag gikk det veldig bra. Jeg var ikke nær ved å gråte en eneste gang. Tvert imot satt jeg og hiksta av latter (og jeg sitter på biblioteket, så jeg prøvde hardt å holde latteren inne). Dette til tross for at samtalen faktisk dreide seg om både sexsalg og drap. Jeg ble helt overraska selv. Men det var bare så godt å høre humoren, samholdet og solidariteten i alt de fortalte. Det er mye fælt, men det er ikke alt. Virkeligheten er nyansert og inneholder mange kimer til håp. Av og til kan galgenhumoren vise vei.

Hoppe i dass eller skrive, that's the question

2011-08-14T23:53:00.001+02:00

Når det går noen dager i mellom bloggposter, spesielt når det først er flere bloggposter på rad og så et opprom, er det av og til bare fordi jeg rett og slett er travel. Andre ganger er det fordi ting går trått, så til de grader at livet føles trått, og skrive-åren føles tørr. Denne gangen var det et tilfelle av det sistnevnte. Og grunnen er at jeg har holdt på et par dager å skrive om kjønn - nærmere bestemt kjønn og identitet, og sammenviklinger med andre dimensjoner av identitet tilknyttet andre strukturer, så som etnisitet og sosio-økonomisk status. Det høres kanskje ikke så ille ut, og det ville kanskje vært mer nærliggende å tro at det skulle føre til at jeg er for travel heller enn at livet føles for trått. Men jeg har valgt et feministisk design på oppgaven, og refleksjon rundt meg selv og forskningsområdet er en del av et slikt design. Det er ikke spesielt gøy for meg som er hvit, vestlig og velstående.

I tillegg prøver jeg å være kritisk i kildevalg og finne litteratur av kvinner og afrikanere (gjerne afrikanske kvinner). Det er ikke helt greit å skrive om Sør-Afrika, og bare bruke litteratur skrevet av hvite amerikanske menn. Men det er faktisk ikke så lett å finne kvinnelige afrikanske forfattere, spesielt ikke litt større verk, så jeg føler jeg tilbringer mye av dagene med å stange hodet i veggen.

Hvis det ikke er helt greit å bruke litteratur av ikke-afrikanske forfattere, er det heller ikke helt uproblematisk å skrive litteratur som ikke-afrikansk forfatter... Og det er her lysten til å hoppe i dass stammer fra. Med hvilken rett skriver jeg - som ung, hvit, vestlig, velstående kvinne - om unge, svarte, afrikanske, fattige ungdommer? Hvordan kan jeg være sikker på at jeg gjør gagn og ikke skade? Alt som har vært skrevet før meg har også vært skrevet med de beste intensjoner (mesteparten, i hvert fall). Likevel er det samlede resultatet at hvite menn har definert og beskrevet svarte kvinner, og amerikanere ditto for afrikanere, formet måten det tenkes om dem og livene deres på, satt normene for hvilke problemer og muligheter som ses.

Jeg ønsker et ørlite sammendrag av sør-afrikansk historie, fra før-kolonial tid, kolonisering, kampen mot apartheid og inn i nåtida, for å sette situasjonen jeg beskriver på gata i en større sammenheng. Jeg forsøker å unngå å se gatelivet isolert fra resten av samfunnet (hjemløsheten til ungdommene jeg skriver om henger tett sammen med samfunnsproblemer som for eksempel arbeidsledighet og HIV/AIDS), og jeg forsøker å unngå å se på samfunnslivet nå som isolert fra sin historiske sammenheng. Men jeg har bare plass til et kjempekort sammendrag, og er derfor på utkikk etter rask litteratur (jeg kan ikke lese sju bøker bare for å skrive dette lille sammendraget). Problemet er at alt jeg finner er skrevet av hvite, amerikanske menn. Jeg kvier meg for å bruke denne litteraturen (eller i hvert fall å basere meg utelukkende på den), og jeg har gode grunner for det: det er ikke betydningsløst hvem som snakker. Å rekonstruere historie er høyst politisk, og å la en utenlandsk, imperalistisk stemme tale alene er høyst problematisk.

Men - kviinga mi vekker også en annen ambivalens: Hva er forskjellen mellom meg og de forfatterne jeg kvier meg for å basere meg på? Hva er forskjellen mellom litteraturen deres og min? Skriver jeg meg inn i de undertrykkende, imperalistiskes rekker? Eller hvordan kan jeg, som hvit og velstående, gi stemme til de jeg ønsker skal høres i min skriving?

Den konkrete lidelsen

2011-08-09T11:45:00.000+02:00

Jeg hadde ikke før skrevet forrige bloggpost, før jeg så det skulle gå en dokumentar på TV2: "En liten øy i verden". Så nå er jeg kanskje litt mer innenfor. Hårene reiste seg da jeg så folkehavet løfte roser i lufta. Flotte bilder.

Og sterke historier. Det gjør noe med en å se ungdommer fortelle om opplevelsene sine - hver og en merka på hver sin måte. Rolig, beherska, men med tydelig smerte på innsida. Eller ikke fullt så rolig, og med gråten mer utenpå. En drept kamerat, en søster i livet etter dette. Alle dere som leser dette kan norsk og har dermed sannsynligvis fått med dere mer enn meg om tvillingangrepet, så det er unødvendig å skrive dette, men for meg var det godt å se dokumentaren og komme litt mer på innsida.

Tanken som slår meg er at vi tar nå del i verden på en dypere måte enn tidligere. Vi har kjent smerten over å miste noen av våre - uskyldige, drept på en urettferdig, hensynsløs og rå måte. Noen av oss har kjent frykten for å bli drept og stirret døden i hvitøyet; andre har følt et avtrykk av den opplevelsen siden den har blitt formidlet til oss av noen av våre. Vi kjenner hvor fryktelig det er å være rammet av ondskap. Hvor provoserende og usigelig trist det er at ungdommer med politisk interesse ble drept. Hvor halsbrekkende urettferdig og feil det er at vanlige kvinner og menn, gode borgere, venner, ektefeller, søsken, barn og naboer, døde ved hånden til en ekstremist.

Dette deler vi med mange mennesker rundt om på hele kloden. Død rammer brutalt urettferdig, og kanskje kan følelsene våre etter angrepet på Norge være med og hjelpe oss til å se nettopp det. Like sterkt som vi sørger over våre drepte, sørges det også i andre steder i verden. Fortvilelsen vi kjenner deles av mange. Krig, fattigdom og lidelse er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om kropper, om menneskekropper. Om følelser. Skrekk, sinne, skyldfølelse for å ha løpt fra en som var skada, uvissheten om dattera di lever fortsatt, skam over å ha redda seg selv først, lysten til å gi opp og lysten til å leve.

Jeg tenker på panikken, da de løp og prøvde å komme seg bort fra mannen i politiuniform som skjøt folk, og så plutselig kom på: vi er på en øy, hvor skal vi løpe hen? Og jeg tenker på andre ungdommer, som løper og prøver å redde seg i trygghet, og ikke vet hvor de skal løpe for ikke å havne rett i klypene på væpnede soldater som dreper.

Norge har alltid vært verdensmestere i solidaritet. Nå har solidariteten fått en ny dimensjon. Vi klatrer ned fra vår høye hest. Det er ikke bare fra vår posisjon som verdens beste land å bo i at vi er solidariske. Det er ikke lenger bare ovenfra-og-ned, stakkars dere som ikke får det til like bra som oss. Nå er det et element av gjenkjennelse. Vi har også opplevd noe av fortvilelsen, skrekken, urettferdigheten. Det har blitt konkret for oss. Det er blitt gjort til menneske, til kjøtt og blod.

Derfor er det interessant å lese at givergleden til sultrammede på Afrikas horn er stor. Kanskje kjenner vi ekstra sterkt på hvor fryktelig det er når mennesker som ikke burde dø, dør?

Det var forøvrig en oppvekker for meg å se at torsdag 21. juli startet Nord-Norge-leiren på Utøya en innsamlingsaksjon for nettopp sultrammede på Afrikas horn. Så blir også det en måte å vise respekt for de rammede av tvillingangrepet. Jeg har gitt mitt bidrag gjennom CARE.

22. juli - min ikkehistorie

2011-08-08T20:05:00.000+02:00

Egentlig skal vel denne bloggen handle om Durban, men nå er det vanskelig å skulle skrive noe uten å nevne 22. juli og Norge. Jeg har hatt en lang pause fra bloggen, og å begynne på igjen som om ingenting har skjedd føles rart.

En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe på noen uker er at jeg har vært i Chicago, og ikke hadde så enkel tilgang på internett der. Også 22. juli var jeg i Chicago, og ante ingenting om det som skjedde i Oslo. Jeg deltok på en konferanse der, og en av de andre deltakerne spurte meg: "Er ikke du fra Norge?" Jo, det var jeg da. "Har du hørt hva som har skjedd?" spurte han så, men et veldig alvorlig ansiktsuttrykk. Nei, skjedd noe i Norge? Hva skulle det være? At jordbærene har regna bort? Det er liksom ikke så mye som går galt i Norge, som regel. Jeg ble ikke så veldig bekymra over spørsmålet hans. Så sa han noe om en bombe, og da hang jeg ikke helt med lenger. Bombe og terror er ord som ikke er kompatible med Norge i min tankeverden.

Første tanken som slo meg var faktisk at han tulla med meg. En fryktelig dårlig spøk, syntes jeg, og det var noe som skurra. USA, av alle steder, er liksom ikke der jeg forventer terror-practical-jokes... Men opplysningen om en terrorbombe i Norge var så absurd, at det tok noen sekunder før jeg virkelig kunne tro at han var seriøs.

Senere kom jeg meg på internett, og skjønte litt og litt mer. Min overveldende følelse var avstand. Ikke-deltakelse. Jeg var borte fra Norge og gikk glipp av noe som kom til å prege nasjonen, om ikke i all framtid, så sannsynligvis i hele min levetid. Og jeg var ikke der. Jeg var ikke en del av nasjonen som søkte sammen så heroisk og gikk i rosetog. Jeg opplevde dramatikken gjennom et filter av tid, rom og sjelden tilgang på internett.

Jeg kunne se på Facebook at det var et angrep på nasjonen Norge. Absolutt hver eneste setning skrevet av mine norske facebookvenner handla om tvillingangrepet i en hel uke framover. Jeg så at det var en altoppslukende opplevelse for de som var i landet. Jeg har aldri følt meg mindre norsk. Ikke fordi jeg ikke ønska å være norsk, tvert imot, heller fordi jeg ønska men fikk det ikke til - jeg var så langt borte, så utenfor. Jeg vurderte faktisk å fly tilbake til Norge tidligere enn planlagt, men fikk ikke endra billetten min. Så da var jeg der i Chicago, da, hvor livet gikk sin vante gang, og jeg forsøksvis kikka gjennom "glassvindufilteret" og så på reaksjonene, talene, klemmene, rosene, og denne veldige besluttsomheten om at Norge skal være demokratisk, flerkulturelt og fredlig.

I en kronikk i Dagsavisen i dag, skriver Jørgen Lauré (som var på fisketur uten mobildekning og heller ikke fikk med seg hva som skjedde mens det skjedde): "Jeg mistet ingen venner, kolleger eller familiemedlemmer den 22. juli. Men jeg mistet den dagen da mitt fedreland ble angrepet". Jeg kjenner meg igjen i den setningen, og er enig i når han kommenterer: "Det føles utrolig nok som et tap".

Et moralsk akseptabelt voldtektsoffer

2011-07-04T14:44:00.002+02:00

Det spekuleres høylytt om voldtektssaken mot Dominique Strauss-Kahn (DSK) vil falle bort, og om han kan bli presidentkandidat i Frankrike allikevel - fordi kvinnen som anklager ham har utelatt opplysninger om hvilke rom hun gikk til etter voldtekten. Er det jeg som trenger briller, eller er den logiske sammenhengen så dårlig som den ser ut? Forklaringen hennes om selve voldtekten, nemlig at DSK kom løpende naken ut av toalettet og grep brystene og vaginaen hennes "med så stor kraft at han skadet henne" (ref. forsvareren i Dagsavisen 2. juli), har hun ikke forandret. Den forklaringen støttes dessuten av medisinske bevis. Men det kan vise seg å være betydningsløst i forhold til at hun unnlot å si at hun vasket et annet rom og gikk tilbake til rommet til DSK og begynte å vaske det før hun meldte fra om voldtekten.

Hallo? Hva er det jeg ikke har fått med meg? Når ble det så fryktelig feil å vaske? Når ble det så forferdelig viktig å si nøyaktig hvilke rom du har befunnet deg i etter en voldtekt? Den kriminelle handlingen er faktisk voldtekten, og den som gjør noe galt (i både moralsk og legal forstand) er kun overgriperen. Det er ikke personen som har blitt voldtatt som skal bevise sin uskyld - egentlig ikke, i hvert fall, skjønt man kan begynne å lure på hvordan dette fungerer i virkeligheten. Som Cattan, lederen for organisasjonen Kvinners Ord, har sagt til New York Times: Kvinner som har blitt voldtatt og som vil åpne sak mot voldtektsforbryteren vil nå måtte bevise at de er moralske, at de har et rent rulleblad og at de aldri har løyet.

Noe tilsvarerende så vi i voldtektssaken mot nåværende president i Sør-Afrika Jacob Zuma, der kvinnen som anklaget ham for voldtekt ble forsøkt strippet for troverdighet blant annet ved å brette ut sexlivet hennes. Mer om det kommer sikkert her på bloggen snart, for jeg leser en masteroppgave om den rettssaken i forbindelse med mitt eget litteraturkapittel for tiden.

Har vi et voldtektsofferideal, der du må være nær sagt helgenaktig med et plettfritt liv, både sexliv og annet liv, for at samfunnet skal fordømme voldtekt som en forbrytelse mot deg? Hvordan skal du bli trodd og hørt og få rettslig oppreisning hvis du i stedet for å være en helgen er et helt vanlig menneske - som har løyet en gang eller to i løpet av livet, for eksempel?

Vanskelighetene som kvinner som har blitt voldtatt møter i rettssystemet er ikke nytt eller unikt i DSK-saken, men pga den internasjonale interessen er saken en katalysator for temmelig universelle holdninger rundt kjønn som gir seg ulike lokale utslag mange steder i verden - inkludert Norge.

Her i Norge var det nylig en sak som illustrerer noe av det ironiske i forholdet mellom kjønnsholdninger, voldtekt og rettssystem: Saken mot en mann som har voldtatt en 21 år gammel kvinne ble henlagt nå i juni fordi kvinnen hadde avlagt falsk forklaring om forhold etter voldtekten. Hun innrømmet å ha iscenesatt et falskt overfall og skrevet falske trusselbrev. "Jeg forklarte meg falskt. Det stemmer at vi har gjort det selv. Jeg har vært så desperat etter å få [tiltalte] i fengsel for det han har gjort. Jeg holder fortsatt fast ved forklaringen om det som skjedde den natta", sa den 21-årige kvinnen i retten i følge Dagbladet. Redselen for ikke å bli trodd, for ikke å bli tatt på alvor, var altså grunnen til den falske forklaringen - om forhold som skjedde etter voldtekten. Merk at forklaringen om selve voldtekten ikke er blitt trukket i tvil. Politiet innrømmer at det er stor sannsynlighet for at voldtekten har funnet sted, men pga de falske forklaringene om det som skjedde etter voldtekten, er kvinnens troverdighet svekket og saken henlagt. Erkjennelsen av at det er vanskelig å få en voldtektsforbryter straffet ble det som ødela saken for denne kvinnen.

Ikke bare må voldtektsofre altså ha vært moralsk lytefrie i hele sitt liv - de må også handle logisk og rasjonelt etter voldtekten. De må ikke la seg følelsemessig affisere av den kriminelle og krenkende handlingen som er gjort mot dem, men heve seg over smerte, fortvilelse, skam, redsel eller andre følelser de måtte ha, og sørge for å hele tiden holder hodet kaldt og gjør det som andre mener er "riktig" i en slik situasjon. De må for all del ikke gjøre noe for å prøve å øke sjansen for at voldtektsforbryteren blir straffet. Eller gå og vaske et annet rom før de sier i fra om hva som har skjedd... Da vil han som faktisk begikk en kriminell handling kunne gå fri.

Politikere i skjørt og gjørmebryting

2011-07-02T20:26:00.000+02:00

Jeg har kjørt mye bil de siste to dagene, og derfor hørt mye på P2. Det er som regel spennende, lærerikt og oppfriskende, og denne gangen var intet unntak. Mye debatt dreide seg om voldtektssaken mot Domenique Strauss-Kahn og den nye vendingen i saken (at han er løslatt fra husarrest pga tvil om kvinnens troverdighet). Jeg har sånn halvveis lest noen overskrifter om saken og visste ikke mye, og ble helt sjokkert over hva som har kommet fram om fransk politikk i kjølvannet av saken - ikke bare rundt Strauss-Kahns person, men generelt i den franske politiske verdenen. Sportsministeren (beklager, men franskkunnskapene mine er elendige og jeg klarte ikke å få med meg navnet hennes) har fortalt at hun ikke kan gå i skjørt i parlamentet fordi hun får så mange slebrige kommentarer av mannlige politikere da. Hun går derfor konsekvent i bukser. Har du hørt på maken? Er de en gjeng hunder eller hva feiler det dem? Hvordan er det mulig at selv en maktperson som en minister kan bli behandlet så respektløst fordi hun er kvinne? Og - det mest skremmende - dette er ikke et enkeltstående tilfelle, men bare et eksempel på de generelle forholdene i politikken.

Jeg har vært sjokkert over kjønnsholdningene i Sør-Afrika mange ganger, og tenkt at det har med umoderne, patriarkiske holdninger som samfunnet vil vokse av seg, og blir overraska og skuffa over at moderne franskmenn ikke er det spor bedre. Minister Dlamini-Zuma eller andre sør-afrikanske ministre som er kvinner ville for eksempel aldri bli behandlet så respektløst som den franske ministeren i parlamentet.

Apropos kvinner og politikk: På P2 hørte jeg også en kommentar om amerikanske kvinner med politiske ambisjoner: Sarah Palin og Michele Bachmann. Sistnevnte har annonsert at hun vil stille som presidentkandidat for republikanerne. Førstnevnte har så langt ikke sagt noe om sitt kanditatur, men hun oppfører seg som om hun også ønsker å stille som presidentkandidat. Bachmann har nylig sagt noe om at media ønsker å se de to "jentene" gjørmebryte - billedlig talt, selvsagt, men det er godt sagt, for det er en metafor med seksuelle overtoner som sier en hel del om kjønn. Det finnes flere mannlige mulige presidentkandidater også, men de blir ikke stilt opp mot hverandre og hausa opp på samme måten som de to kvinnene. Hvorfor så stor forskjell i fremstillingen fra media og publikum på mannlige og kvinnelige kandidater? Nå er det riktignok ikke lett å ta en presidentkandidat som tror at Afrika er et land, som ikke visste forskjell på Nord- og Sør-Korea, osv, seriøst. Men jeg skal prøve å ikke la Bachmann lide pga Palins dumheter, inntil hun selv eventuelt viser seg som like uvitende, og prøve å la mannlige kandidater bli like latterliggjort for sine dumheter som de ville blitt hvis de var kvinner...

Mangel på gatebarn

2011-06-27T15:46:00.000+02:00

Noen yrkesskader er uunngåelige, og å se etter gatebarn er en av mine. I Beijing så jeg ingen.

Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.

Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.

Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.

Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.

Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.

Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?

Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.

Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.

Tilbake fra Beijing og tilbake på bloggen

2011-06-26T20:02:00.000+02:00

Nå er vi tilbake fra Beijing. Har hatt en kjempetrivelig tur med familien. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne etter en toukers tur stappfull av alle mulige inntrykk. Det er mye som har samla seg opp å skrive om, siden jeg ikke har fått skrevet noe underveis. Det var som jeg trodde på forhånd ja - internettsensuren gjelder fortsatt og jeg kom meg ikke inn på bloggen.

Apropos sensur: det er ikke så mye man ser av den politiske undertrykkelsen med det blotte øyet. Folk virker opptatt av dagligliv og å bli rike, og politikk er usynlig. Noen glimt av den knallharde politiske kontrollen vises allikevel. For eksempel måtte resepsjonisten rapportere til myndighetene hvem av oss som skulle dra når, og når vi misforstod litt og trodde han lurte på romutsjekk, og derfor ikke gav ham de svarene han var ute etter, ble den vanligvis så vennlige og blide resepsjonisten opprørt og småhissig. Han var tydeligvis veldig redd for implikasjonene av å ha feil eller unøyaktigheter i rapporten.

Ellers er det mye politi å se - spesielt rundt Den himmelske freds plass. Kinesiske myndigheter skal visstnok være svært skremt av revolusjonen i den arabiske verdenen, og har økt sikkerheten, særlig rundt denne plassen som har så stor historisk og symbolsk verdi. Jeg kan vanskelig forestille meg at noe kan skje der nå, men man vet aldri: Jeg leser med forbløffelse hvordan forholdene var våren 1989. De som var aktive i planleggingen av demokratidemostrasjonene var oppgitt over folk flests likegyldighet og passivitet (slik demokratiaktivister også er nå), og politinærværet var enormt. Hele plassen var faktisk stengt av - i hvert fall i forkant av noen av demonstrasjonene - og omringet av politistyrker og -kjøretøy. Allikevel samlet folk seg til store, ikke-voldelige demonstrasjoner, så kraftfulle at myndighetene tok til massakre og stridsvogner i et forsøk på å stilne dem.

Destination: Beijing

2011-06-10T23:24:00.001+02:00

Nå står jeg på farten til Beijing. Hele familien skal på tur. Tror det blir veldig artig og bra!

Sist jeg var der kom jeg ikke inn på bloggen pga kinesisk internetsensur, og jeg antar at ikke noe er endra siden da. Så vi får se om jeg får til å skrive noe.

Hvis ikke, snakkes om to uker!

Godt liv lever fortsatt

2011-06-07T14:38:00.002+02:00

Noen av dere husker kanskje Godt liv, som jeg skrev om i januar? Hun ble født på nyttårsaften, rett før jeg dro, og jeg fikk gi henne et navn, og gav henne navnet Godt liv. Zulunavn har en betydning, og man gir gjerne et navn ut fra hva man ønsker for barnet. Som oftest er det en eldre person i familien som gir babyer navn, men bestemora bad meg om å navngi denne lille jenta. Jeg hadde fulgt mammaen gjennom graviditeten og var utrolig glad for at hun flytta fra gata og bor trygt og godt i et hjem sammen med babyen, og jeg visste umiddelbart hva jeg ville kalle babyen, hva jeg ønsker for henne: et godt liv.

Gjensynsgleden var av en annen verden da jeg steg inn i huset. De bor et stykke fra bilveien, og jeg gikk litt i surr i stiene ned til huset deres, og holdt nesten på å gi opp da jeg endelig fant riktig sti og så huset. Bestemora hoppa og dansa av fryd, og kunne ikke stoppe å danse og prise Gud av pur glede. Innimellom hilste og klemte vi, men så satte hun i en takkedans igjen.

Omsider viste hun meg lille Godt liv, som lå og sov, men våkna da jeg kom og lå og smilte og strålte. For en skjønn unge! Hun lo opp mot meg og kunne smelta en stein.

7 pommes frites-biter og bugnende kjøkkenhage

2011-06-06T13:49:00.002+02:00

Jeg skrev om tilgangen til behandling for HIV/AIDS, og fortsetter der jeg slapp tråden. Internasjonale patentregler og farmasøytisk økonomisk vinning er kapitler for seg og jeg skal ikke skrive mye om det nå, annet enn at det er store internasjonale økonomiske interesser som har mye innflytelse på tilgang til behandling, og som dermed har en del blod på hendene.

Men i tillegg er kosthold en utfordring. Jeg har kritisert tidligere president og tidligere helseminister i SA mye for fokuset på sitroner og hvitløk i stedet for medisiner, og jeg tar ikke tilbake kritikken, men nok mat og riktig mat er utfordringer som vi i Norge knapt kan forestille oss.

Bestevenninna til ”Dør aldri” døde i fjor. Etter knallhard slåssing mot helsebyråkratiet (blant annet fordi hun var hjemløs og ikke hadde en adresse), fikk hun medisiner. Men medisinene er sterke og hun skal egentlig ta dem sammen med et måltid – to ganger om dagen. Og hva gjør du da, når du ikke spiser to ganger om dagen? Og gjelder 7 pommes frites-biter plukka fra en søppelkasse som et måltid?

Tilgang på behandling, og dermed overlevelse, har fryktelig mye med fattigdom å gjøre. Det gjelder statlig fattigdom – statens evne til å kjøpe medinser, og personlig fattigdom – personens evne til å spise mat, for eksempel. Jentene som bor på gata er et ekstremt eksempel. Matrester plukka fra søppelkasser er ett eksempel på matkilde for dem. Et helt annet eksempel er MacDonalds-burgere kjøpt til dem av menn som kjøper sex. Ingen av delene er ideelle med tanke på et balansert og næringsrikt kosthold.

Mye mer typisk er ”hjemmefattigdom”, og den kan også være ekstrem. Arbeidsledigheten er på over 40%. Det finnes ingen dagpenger. Heller ikke sosialhjelp. Har du ikke inntekt, har du ikke inntekt, punktum. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen overlever.

Jeg ble med to brødre og besøkte mammaen deres ene dagen, og hun hadde flytta til et hus fra staten (et av løftene fra overgangen fra apartheid var hus til alle, og myndighetene jobber fortsatt hardt for å oppfylle det), med en jordlapp rundt. Hun var som en storbonde! Det grodde matvekster overalt. Spinat, tomat og hva det nå var alt sammen. Hun har opplevd og overlevd perioder med sult fordi hun ikke har jobb, og var kjempegira over muligheten til å kunne dyrke mat selv. Selv uten inntekt, vil hun ha noe å spise – til og med noe næringsrikt.

"Dør aldri": ei jente som overlever

2011-06-05T17:58:00.000+02:00

I dag, 5. juni, er det 30 siden det første tilfellet av AIDS ble rapportert. Mye har skjedd siden den gang, og HIV er ikke lenger en dødsdom. Det er en virkelighet som til og med har nådd gata i Durban, og ei av jentene viste meg en nylig oppfølgingstest som viste at hun fortsatt må vente litt før hun kan begynne med behandling. Hun tar slike oppfølgingstester regelmessig, og holder kontakten med noen slektninger hjemme, for hun vet at hun må ha en hjemadresse for å få medisiner, og det er ikke bare bare for folk som lever på gata.

Hun har sett flere venner og uvenner på gata dø, og jeg er vanvittig imponert over henne – at hun ikke gir opp, blir apatisk eller fatalistisk, men tar noen ansvarlige grep (slik som oppfølgingstester og kontakt med hjemmet). Hun har tydeligvis ingen planer om å dø, og heller ingen illusjoner om at hun bare kan ”ønske” seg helse eller liv. Hun er faktisk handlekraftig når det gjelder. Det er ikke uten grunn at kallenavnet hennes er ”Dør aldri”!

Hun har overlevd mye allerede. Jeg klarer ikke engang å telle alle arrene hennes, og har mista oversikten over alle forskjellige materialer som har blitt brukt som våpen på henne. Men hun er ”Dør aldri”.

Men tilbake til HIV: Francoise Barré-Sinoussi, som sammen med Luc Montagnier fikk Nobelprisen i medisin for oppdagelsen av HIV-viruset, skriver at AIDS ikke lenger er den dødsdommen det var, men at den langsiktige tilgangen til behandling på steder med fattigdom er ekstremt usikker. Sør-Afrika er ikke blant de fattigste landene, men har vært veldig treg når det gjelder behandling. Heldigvis er ting på bedringens vei, slik at selv ”Dør aldri” som lever fra hånd til munn på gata vet at å ha HIV ikke betyr at hun må dø snart.

Den første klemmen

2011-06-04T22:46:00.001+02:00

Den første klemmen fikk jeg fra en annen gutt - og han er ikke akkurat en av godguttene. Sannsynligvis vet han ikke at jeg vet så mye om ham, for da hadde han neppe hoppet opp for å klemme meg før noen av jentene eller de andre som satt der da jeg kom ruslende. Han røyker whoonga (et Durban-drug som har spredt seg) og det gjør at han blir desperat, voldelig og brutal når han trenger penger til en ny dose, og spesielt jentene er redde for ham.

Senere fikk jeg vite at han har drept en annen gutt på gata siden sist jeg så ham. Denne gutten hadde sex med andre gutter. For øyeblikket har jeg det ikke helt klart for meg om han ble drept fordi han voldtok andre gutter, eller om sexen var frivillig og at han ble drept fordi han var homse. Uansett er de fleste enige i at han fikk som fortjent, og til tross for at drapet er godt kjent, går gutten som drepte ham fri og er tilsynelatende bekymringsløs.

Virkeligheten er knallhard, og jeg tror oppholdet i Norge har gjort at jeg nå har sett råheten klarere enn før. Det er utrolig hva man kan bli vant til og normalisere hvis man oppholder seg i et miljø, og det var interessant å se hvordan jeg opplevde ting nå i forhold til tidligere. Drapet er et brutalt uttrykk for identitet og seksualitet, og er dermed midt i smørøyet på masteroppgaven min.

Jeg kunne ønske at jeg kunne skrive at den andre, tredje og fjerde klemmen, osv, var hyggeligere, men det ligger vonde historier bak mange av dem - skjønt heldigvis ikke drap bak så mange...

Ankomst Durban

2011-06-04T15:20:00.001+02:00

Jeg kjente kribling i hele meg da flyet nærma seg Durban, og jeg så rullende grønne åser under meg, havet ute til venstre, og så: en stripe av høyhus og by mellom det grønne og havet – Durban!

Det var helt uvirkelig å kjøre gjennom byen, som å være i en drøm eller i en boble. Alt var likt – lukter, lyder, synsinntrykk. Trafikken (mye høyere fart på motorveiene enn i Norge), sola som stekte (jeg skjønte raskt at jeg hadde med meg alt for varme klær), og tissetrengtheten (jeg vet ikke hva det er med Durban, men jeg må alltid tisse når jeg er i sentrum).

Jeg hadde snakka med flere fra gata på telefon fra Norge, og ryktene hadde spredd seg, så de visste at jeg kom. Jeg hadde sagt at jeg kom et par dager senere slik at jeg hadde litt tid til å gjøre akademiske ting før jeg dro ut, men når jeg først var i Durban var det helt umulig å holde seg unna – jeg savna dem såååå.

Så jeg parkerte ved et gatehjørne og rusla inn i passasjen der en gjeng holder til. Det ble masse overraska utrop og klemming og gjensynsglede. En av godguttene lå og sov. De har bygd en slags – jeg vet ikke riktig hva jeg skal kalle det. Det er ikke en hule, for det er ikke noe tak, men det er et lite, nokså avskjerma område bygd av steiner og sementklosser og liknende – akkurat slik at en person eller to, tre kan få plass. Ei av jentene ble med meg og vi klatra innover, og så ham under et teppe. Ansiktet hans – jeg har dessverre ikke ord til å beskrive uttrykket hans da han titta opp og ikke kunne tro sine egne øyne da han så meg. Jeg holdt nesten på å gi ham et hjerteinfarkt (men det gikk heldigvis bra).

Hilsen fra Afrika...

2011-06-03T18:05:00.000+02:00

3 uker i Durban er til ende. Tre stappfulle uker, som jeg hadde tenkt skulle få bloggen til å renne over, men den gang ei. Masse problemer med internettforbindelsen gjør at dette er første bloggposten - og jeg sitter på flyplassen i Johannesburg. Jeg har altså allerede forlatt Durban og er på vei hjem igjen...

Alt har egentlig vært som før. Det er som om en pauseknapp ble slått av, og livet fortsatte sin vante Durban-gang. Babyer, personnummer, politi, fotball, litt slåssing, mye tull og lek: det er kortversjonen. Langversjonen kommer forhåpentligvis her på bloggen etterhvert - stykkevis og delt.

Nå ville jeg bare skrive et kort innlegg mens jeg fortsatt er på Afrikas jord. Det har vært helt fantastisk å være tilbake. Godt å kjenne at jeg virkelig har et hjem her. Hjertet renner over av gode følelser og takknemlighet.

Jeg gråt selvfølgelig da jeg dro. Jeg hadde sagt hadet til noen og kjørte for å treffe noen andre, og kjørte forbi plassen der ene godgutten min "bor", og tanken på ham, der, nå når det er vinter... Men, men. Sånn er virkeligheten. Sånn er livet.

Jeg satser på å komme tilbake på besøk ofte!

Bilvakt i studentdemonstrasjon

2011-04-30T09:44:00.002+02:00

En av guttene jeg har hatt litt tlf-kontakt med ringte meg gledesstrålende for noen dager siden (når jeg skriver "ringte meg" betyr det forresten at noen ringer slik jeg ser et tapt anrop fra et sørafrikansk nummer, og skjønner at noen vil snakke med meg, og ringer tilbake - vi snakker tross alt om hjemløse ungdommer her, ikke rikinger som meg som kan ringe utenlands til stadighet) - men tilbake til den gledestrålende gutten på tlf: han hadde nettopp blitt utskrevet fra sjukehuset. Jeg hadde ikke en gang fått med meg at han var blitt innlagt, men det viste seg at han var blitt skadet i forbindelse med en studentdemonstrasjon der han passer biler.

Studentdemonstrasjoner er en årlig foreteelse, men det kan virke som om det blir villere og villere for hvert år. Jeg har så vidt vært med på noen, og sett på flere. Demonstrasjonene i min studenttid gjaldt litt forskjellige ting. Noen gjaldt økonomisk ekskludering av studenter, dvs at studenter som ikke klarte å betale skolepenger ble ekskludert fra universitetet. Flere venner av meg har vært truet med det, men alle har heldigvis klart å gjøre opp for seg og blitt uteksaminert. Men det er noe grunnleggende feil med høye skolepenger (på toppen av boutgifter o.l. - i Norge har vi ingen skolepenger, kun boutgifter, og enda strever vi med å få den offentlige støtten fra Lånekassa til å strekke til) - spesielt i et land med utbredt fattigdom, der fattigdommen i stor grad følger hudfarge, og med en av verdens største forskjeller mellom fattige og rike.

En annen studentdemonstrasjoner var vel offisielt for et godt studentformål - flere studentboliger, e.l. - men viste seg å egentlig være en støttedemonstrasjon for president Jacob Zuma som samme uke var i retten anklaget for korrupsjon. Den demonstrasjonen var en av de jeg bare så på, og ikke deltok i...

Tilbake til gutten i telefonen: I sentrum er det en del studenthybler (som eies av studiesteder og leies ut til studenter), blant annet i den gata han jobber som bilvakt. En populær jobb blant guttene på gata er nemlig å passe biler, dvs en slags parkeringsvakt. Det var forresten han som lærte meg å lukeparkere. Da jeg kom til Durban hadde jeg ikke lukeparkert siden kjøreopplæringa for mange Herrens år siden, og når jeg attpåtil satt på "feil" side i en bil beregna på venstrekjøring, gikk det ikke akkurat som på skinner. Han og mange andre med lang fartstid som parkeringsvakter er derimot eksperter. De vet akkurat når du skal svinge hvilken vei, når du må skifte retning på rattet, o.l,. og han som aldri hadde kjørt bil ble læremesteren min. Han veiva og dirigerte, så jeg kom perfekt på plass i én glidende bevegelse.

Parkeringsvaktene er ikke formelt organisert, og slik sett er det en ypperlig jobb for disse guttene, som ikke er vant til veldig strukturerte liv, og som ikke klarer like bra å komme tidsnok på jobb, hver dag, i god form, osv. Men de har sine egne lover og regler, og det er for eksempel ikke bare å komme og stille seg opp på hvilken som helst gate, men har faste soner. I den faste gata til denne gutten er det altså noen studentblokker, og det har vært store demonstrasjoner der den siste tida. Politiet kommer med vannkanoner og gummikuler, og det kan gå ganske hett for seg. Han her gutten prøvde å komme seg unna en vannkanon og løp ut i gata uten å se seg for - og ble påkjørt av en bil. Han brakk begge håndleddene, så nå er det ikke så greit. Han kan vel så vidt jobbe litt som parkeringsvakt fortsatt, men har mye vondt og får ikke til å bevege armene sine noe særlig - og en viktig del av jobben er jo å dirigere sjåførene inn i en smooth lukeparkering. Da er sjansen for å få en slant større.

Tjenestene til bilvaktene er frivillig og gratis og bilførerne er ikke forplikta til å gi noe som helst. De fleste bruker likevel å gi en mynt, for å støtte opp om tiltaket (det er tross alt mye bedre enn å stjele og slå) og kanskje for å minske sjansen for å bli rana selv. En sulten bilvakt som ikke har fått noe kan komme til å slå inn ruta og stjele noe fra bilen din. Jeg vet det, ikke fordi det har skjedd bilen min, men fordi det har skjedd med noen av bilvaktene jeg kjenner...

Livstegn - igjen

2011-04-29T22:26:00.000+02:00

Det har jammen gått lang tid mellom bloggpostene de siste månedene, og det har gått flere uker siden forrige post, så nå skal jeg bare skrive litt for å si at jeg fortsatt lever... Det har vært, og er forsåvidt fortsatt, en litt rar tid. Flytte fra Durban, flytte tilbake til Norge. Mye som har skjedd - i hvert fall i tankelivet - men ikke alt har vært lett eller egnet å få ned på tastaturet. Da jeg dro fra Durban, trodde jeg at jeg kom til å fortsette å blogge småhistorier fra livet der, fordi jeg hadde så mange på lager som jeg ikke hadde skrevet ennå. Det har ikke blitt så mye av det gitt.

Vel, livet i Norge surrer og går. Jeg holder så smått på med masteroppgaven fortsatt, og snart skal jeg en liten tur til Durban i den forbindelse. Det blir bare en liten snarvisitt, men jeg gleder meg fryktelig til å treffe igjen kjente og kjære! Jeg har holdt kontakt med noen per tlf, og noen flere via jungeltelegraf, så jeg vet sånn cirka hvordan det står til med de fleste. Så vidt jeg vet lever alle, og det er da noe!

Fri fra sexslaveri

2011-04-12T11:34:00.000+02:00

Da jeg var i Bukavu i Kongo var det særlig to lokale menn som gjorde et sterkt inntrykk - vel, det var mange som gjorde inntrykk, men to av mennene som jobba på grasrota skilte seg allikevel ut. De reiste inn i skogene, i rebellkontrollerte områder, og reddet ut jenter og damer som ble holdt som sexslaver. Damene fikk oppfølging og hjelp i Bukavu, og jeg fikk treffe noen av dem. Noen var så traumatiserte at de ikke kunne snakke da de kom, men hadde fått hjelp til å bearbeide vonde og vanskelige opplevelser. Dessuten hadde de fått et sterkt nettverk og gode vennskap gjennom fellesskapet med de andre kvinnene som hadde overlevd liknende ting. Veldig viktig var også praktisk oppfølging i forhold til fysisk overlevelse i framtida, for eksempel i form av sykurs og symaskin.

Men nå snakker jeg meg bort. Tilbake til de to mennene som med livet som innsats dro inn i skogene og hjalp disse kvinnene ut: Nylig fikk jeg epost fra Bukavu, som bl.a. fortalte om hvordan han ene også engasjerer seg for jenter som holdes i sexslaveri i byen. For ikke lenge siden fikk han fem jenter på 15 og 16 år ut fra et hus hvor de bodde og ble leid ut til menn av en kvinnelig hallik. Godt å lese at flere av dem var gjenforent med familiene sine og hadde det bra, og at de andre også ble tatt hånd om. Håper det går bra med dem. Jeg vet fra Durban at det kan være fryktelig vanskelig å stable et såkalt normalt liv på beina. Men med god støtte, fullstendig akseptasjon fra viktige omsorgspersoner, og mye kjærlighet kan det gå!

.

Surfebrettdesigner

2011-04-05T11:01:00.002+02:00

Forrige uke leste jeg en melding på twitter om noen gategutter i Durban som har blitt livvakter på stranda. Jeg kvakk til på et av navnene, for en av guttene jeg hadde mye kontakt med de siste månedene var en veldig flink surfer. Da det kom en ny twittermelding med link til bilde, så jeg imidlertidig at det var en annen flink surfer med samme navn det var snakk om.

Men jeg fikk den lille puffen bak som jeg trengte for å lete igjennom papirer fra Durban for å finne et telefonnummer - som jeg omsider fant. Og da jeg ringte det, funka det fortsatt og jeg kom til han flinke surferen jeg et øyeblikk trodde hadde fått jobb som livvakt. Så hyggelig det var å snakke med ham! Han har jobb i en liten surfebrettfabrikk, og har nå rykka opp til å designe surfebrett!! Tenk så kult!

Litt før jeg dro, flytta han inn i en leilighet sammen med en kamerat. Jeg var ikke veldig sikker på at det skulle gå bra så veldig lenge, så gleden var dessto større når han stolt fortalte at han fortsatt bor der!

Sååå kult! For noen måneder siden sov han ute. Nå bor han i leilighet og er SURFEBRETTDESIGNER!

En slem leders utgang

2011-03-21T14:28:00.000+01:00

Makt kan fort endre seg, og var du slem da du hadde makt, kan du virkelig få en sviende hevn om vinden snur. Jeg tenker ikke bare på diktatorer i arabiske eller afrikanske land, men også på sjefer i gatemiljøet. En gutt har av mange blitt trukket fram som den slemmeste av de slemme. Han kunne bare gi en hvilken som helst kommando, og den ble utført, og han gav mange kommandoer som ikke ble godt likt. Det blir gjerne trukket fram at han var veldig slem mot små gutter - og det betyr i klartekst at han kommanderte dem til å ha rumpesex med seg. Han kunne også få en hvilken som helst jente ved å knipse med fingrene - og det var kanskje også verst for andre gutter, for han utkommanderte gjerne ei jente som var kjæreste med en annen (laverestående) gutt i gjengen, til dennes store fornærmelse og ydmykelse.

Men makten til denne gutten var bygd opp av frykt, og så ble han syk og svak, og da forsvant de andres frykt. Han kunne ikke lenger kommandere noen som helst til å gjøre noe som helst. Siste gangen jeg så ham satt han, mager og skjelvende, utenfor en butikk og tagg penger og mat av forbipasserende. Borte var dagene da andre på gata måtte gi ham mat de hadde skaffa - nå måtte han skaffe seg mat selv.

Ingen likte ham eller brydde seg om ham. Ingen kom og besøkte ham på sykehuset. Ingen var lei seg da han døde. Tvert imot. Så det ble ingen heltebegravelse eller hedrende minnestund for ham, enda så stor han hadde vært i gjengmiljøet bare noen måneder tidligere.

Det lønner seg i lengden å være snill...

Dø og drepe for hverandre

2011-03-20T00:19:00.001+01:00

Kamper med døden til følge i Libya dominerer nyhetsbildet for tida. Også Sør-Sudan har hatt harde kamper denne uka, dog uten så mye internasjonal oppmerksomhet. Det er innmari interessant å se på gruppetilhørighet, identitet, hvordan vi er villige til å dø for hverandre og en viktig sak, og hvordan vi er villige til å drepe for hverandre og en viktig sak. Men jeg skal hoppe glatt over funderinger om det, og heller hoppe rett til mikroparalleller på Durbans gater, som jeg har tenkt på i det siste.

For gata i Durban er det stedet der jeg har sett og opplevd denne drivkraften sterkest: Kødder du med vennene mine, kødder du med meg! Jeg vet vel ikke om noen som har drept for en annens ære eller beskyttelse - bare pga egen ære - men mye slåssing og blod har det i hvert fall vært. Urettferdighet kan være en utålelig fornærmelse for hele gjengen, og de som er større og sterkere slåss for de mindre og svakere. Som ei jente sa om samholdet jentene i mellom: "Hvis noen kommer og slåss med oss, så vil vi ikke tillate det. F.eks. Lilly som er så liten, vi lar ingen komme og slå henne." Og dette er ikke jenter med silkehansker - de tar gjerne en murstein og kaster den i hodet på deg om det trengs.

Det er mye undertrykkelse og vold på gata, og mye er "organisert" vold innad i gjengene. Dvs at avhengig av rangen din har du lov til å være slem med de som er under deg, eller du må finne deg i mye dårlig behandling av de som er over deg. Det kan f.eks. være å gi fra deg maten din - eller få mat andre har skaffet, gi eller få sex på kommando, gi fra deg eller få klær, osv. Det kan være misnøye rundt undertrykkelsen, men så lenge ledelsen oppfattes som sterk er det stor lydighet. Innimellom slår noen av de svakere partene seg sammen, og det kan hjelpe på. Jentene forteller for eksempel ofte om hvordan de hjelper hverandre, sover sammen for å beskytte hverandre mot overgrep, og at "ingen kan gjøre meg noe så lenge Liza er der".

Kongenes Konge i Afrika?

2011-03-18T22:34:00.003+01:00

Gaddafi har utnevnt seg selv som "Kongenes Konge i Afrika", men er vel mer en giftslange i paradis enn noe annet. F.eks. har Janjaweed som står bak folkemord i Darfur muligens røtter og forbindelser til hærer og krigføring Gaddafi satte i gang for å arabifisere Nord-Afrika. Og apropos folkemord: det er mange kritiske røster til militærinvasjon, og det er lett å forstå pga oljen og den overveiende muligheten for "alternative" motiver i verdenssamfunnet. Men samtidig tenker jeg på dårlige erfaringer av unnlatenhet og manglende vilje og evne til å involvere seg i såkalte interne konflikter i afrikanske land. Tanken på hva FN gjorde, eller snarere ikke gjorde, for å beskytte sivile i Rwanda er i hvert fall fryktelig skremmende.

Dette er ugjennomtenkte tanker og det er mulig jeg blir uenig med meg selv etter at jeg har fått tenkt meg litt om og fått motargumenter, men akkurat nå er dette de frustrerte tankene jeg tenker. Jeg mistenker at Gaddafi har tjuvstarta paradislivet med nytelse av et harem av unge kvinner og fått syfilis på hjernen. Hvordan skal man ellers kunne forklare slik dødelig galskap?

Bilde fra http://maybeyourcupoftea.tumblr.com/

Livstegn :-)

2011-03-04T19:23:00.001+01:00

Hjelp så lenge siden det er at jeg har skrevet noe! Vel, tida flyr i rasende fart og jeg rekker bare så vidt å henge med. Hodet er for fullt av ting til å skrive noe ordentlig nå, så dette blir mest et innlegg for å si at jeg fortsatt lever :-) Jeg kommer mer og mer inn i norgesmodus, og det er jo egentlig bra. Det er store overganger fra livet i Durban, så det er ikke bare bare, men jeg begynner å kjenne at jeg har begynt å leve her nå, og ikke bare å "befinne meg" her. Det er godt!

Ellers har jeg en del telefonkontakt med flere av jentene og guttene fra gata i Durban. Det er innmari koselig og godt - og litt vondt. Savnet blusser opp til stadighet, og det er ikke særlig hyggelig å tenke på deler av gatelivet. Men samtidig er jeg utrolig glad for noen som det fortsatt går veldig bra med, og for de ganske mange som det går ganske bra med. En gutt fortalte på telefonen i dag at han har slutta å sniffe lim for neste tre uker siden! Det er fantastisk om det er sant - og så gjør det meg litt varm om hjertet dersom det ikke er sant også. Bare det at han prøver å gjøre meg glad og fortelle gode nyheter rører meg.

God helg og uke til alle sammen!

Oberstløytnant dømt for massevoldtekt i Kongo

2011-02-22T11:50:00.000+01:00

En oberstløytnant er dømt for fire forhold av forbrytelser mot menneskeheten - såvidt jeg har skjønt gjelder alle forholdene seksuell vold. Kjempebra at en ganske høyt oppe i systemet er prøvd for retten og funnet skyldig! Dette må være en stor seier for voldtektsofre i hele østlige Kongo - og et steg i riktig retning for å bygge samfunnet og å bygge fred.

Mange i Sør-Kivu tror dommen vil ha avskrekkende virkning. De tror det har satt en støkk i hæren at oberstløytnanten og tre andre offiserer fra hæren ble funnet skyldig og dømt. Dette var den (til nå) største rettssaken om seksuell vold i krigføring i landet, og det skal ha vært første gang at en kommanderende offiser i det østlige Kongo blir dømt for voldtekt. Dette er altså ikke folk fra opprørs- eller militsgrupper, men fra den offisielle hæren - hæren som har som mandat å beskytte befolkningen. Riktignok er oberstløytnanten en tidligere opprørskriger, og det var først i 2009 at han sluttet seg til hæren i forbindelse med en fredsavtale, men allikevel.

Første nyttårsdag ga han troppen sin ordre om å angripe byen Fizi i Sør-Kivu, der 62 kvinner etterpå fikk legebehandling pga voldtekt. Hele 49 kvinner stod fram som vitner i denne rettssaken, og det er utrolig viktig at det førte til en dom - med tanke på å gjøre det mulig for andre kvinner på andre steder å stå fram. Oberstløytnanten deltok aktivt i angrepet, og en kvinne fortalte at han hadde personlig voldtatt henne i 40 minutter, men han må også ta ansvaret for troppen sin, og det er slik han er funnet skyldig i forbrytelser mot menneskeheten.

Men det er ikke bare hæren som holder på. Det er fortsatt aktive opprørsgrupper, og de bruker også voldtekt som krigsstrategi. Bare mellom 19. januar og 4. februar i år har Leger uten grenser behandlet flere enn 70 voldtektsofre i et område ikke langt fra Fizi der hutu-militsiagruppa FDLR herjer.

Se Al-Jazeera og BBC for mer.

Baby forlatt på utedo

2011-02-17T20:30:00.001+01:00

Noe som har forfulgt meg siden tv-programmet om Dr Mukwege og arbeidet i Kongo er tanken på barna som roper til foreldrene sine om hjelp og ikke skjønner at de ikke kan hjelpe fordi de er bundet og tvinges av soldatene til å se på. Følelsen av svik, av å bli forlatt, forrådt må være forferdelig. Midt i den verste smerte og redsel roper du ut til mamma som er den tryggeste personen i verden for deg - men hun griper ikke inn. Hun stopper det ikke. Hun hjelper deg ikke. Hun er til stede og ser hva som skjer, men gjør ingen ting.

Den tryggeste personen i verden for deg har sviktet deg. Det finnes ikke noe slikt som en trygg person i verden for deg lenger.

Om ikke fullt så brutalt som det vi hørte fra Kongo, der barn ble voldtatt foran bundne foreldre, så har jeg hørt vonde historier om opplevelser av svik og av å ikke ha noen trygg person i hele verden i Durban også. Og sett dype spor. Vonde arr. Infiserte sår som ikke gror.

En av gateguttene ble forlatt av mammaen sin på en utedo for å dø da han var en liten baby. Jeg har det ikke helt klart for meg om han var lagt nedi doen sammen med bæsjen eller ikke. Uansett så ble han funnet av noen andre og han overlevde.

I noen år var han kasteball mellom forskjellige slektninger og andre mer eller mindre godhjerta folk som tok seg av ham - til han som ganske liten (sju år kanskje?) fant ut at han hadde det bedre om han passa på seg sjøl. Siden har han sovet under brygger, i forlatte bygårder, på fortau, i smug og andre steder han har følt seg forholdsvis trygg.

Men såret har aldri grodd. Såret av å være uønsket, forlatt, sviktet. Identiteten - av og til positiv, som en med mye flaks, som lurer døden og overlever på tross av alle odds. Andre ganger negativ, som en uten en rettmessig plass i livet og samfunnet, dømt til å leve uten kjærlighet eller faste rammer, uten et hjem, uten en havn, uten en trygg person.

Brød, frihet og verdighet

2011-02-12T14:20:00.001+01:00

"Brød, frihet og verdighet" har vært et slagord både i Tunisia og Egypt. Av de tre kravene i slagordet er det kanskje verdighet de har oppnådd mest av så langt, etter min mening. Grunnen er at de har holdt fast ved fredelige demonstrasjoner. De har vunnet den moralske seieren. Gjennom standhaftighet og mot har de uttrykt et høylytt budskap - uten å ty til vold. Nettopp deres fredelige metoder har gjort budskapet sterkere: et ønske om genuin og god forandring ville ikke virket like troverdig hvis det ble skrevet i blod i stedet for på plakater.

En annen forutsetning for gjennomslagskraften i disse folkebevegelsene tror jeg er "the power of numbers" - at de har samlet så mange. Myndighetene har ikke klart feie demonstrasjonene ut på sidelinja fordi støtten i folket har vært så stor og bred. Dette er ikke utført av en liten gruppe, kjøpt og regissert av USA eller Al-Qaida. Som jeg var inne på i en tidligere post, vi er vitne til lokalt initiativ og lokal drivkraft. Folkesjela har fått nok og gått til aksjon for forandring.

Jeg driver og leser litt i Nelson Mandelas selvbiografi "Long Walk to Freedom" på si, og det er spennende å lese hans tanker rundt dette med at folket må være klart. Kampen mot apartheid var en veldig lang og langsom kamp. I den harde kjernen i motstandsbevegelsen var det til tider mye utålmodighet, og noen ville gå til større (fredelige) aksjoner og til væpna motstand mye tidligere enn det motstandsbevegelsen faktisk gjorde. Argumentet for å vente var alltid det samme: at støtten i folket først måtte være stor nok.

Jeg må innrømme at jeg blir litt bekymra pga det jeg har lest om Mandelas tanker og erfaringer. Det står jo ingen godt organisert opposisjon klar til å ta over og gå de neste stegene sammen med folket i verken Tunisia eller Egypt. De spontane folkebevegelsene i begge land har vunnet en stor delseier - diktatorene har gått av. Men dette er bare begynnelsen. Forhåpentligvis vil prosessene fortsette med det samme, brede engasjementet i folket og med samme standhaftighet og mot til å stå på for en bedre (og dermed ikke-voldelig og ukorrupt) framtid. Fortsetter de å vinne verdighet på denne måten, vil brød og frihet utvilsomt bli deres.

Gatekryss med guttesex til salgs

2011-02-09T21:37:00.000+01:00

Jeg hadde egentlig tenkt en oppfølgelig fra forrige post, men nå er hodet og hjertet fylt av et bestemt gatekryss i Durban, og det jeg er full av renner jeg over med, så her kommer det.

Gatekrysset i tankene mine er et menn kan kjøre til hvis de vil kjøpe sex fra gutter. Enten for å bli sugd, eller for å ha rumpesex med noen - eller "spise deg i rumpa", som guttene kaller det.

Stemmen til en bestemt gutt ringer i ørene mine: "Det de spør om, det gjør du. Fordi du ønsker penger."

For det ene eller det andre får de i underkant av førti kroner - det samme som ei jente som selger sex gjør. De praktiserer ikke noe særlig prisdifferensiering ut fra tjenester (f.eks. prisforskjell mellom suging og penetrerende sex), og eventuelle pris-/inntektsforskjeller kommer mer an på pruteegenskaper og hvor god du er til å skape skyldfølelse eller sympati hos han som kjøper slik at han gir deg litt ekstra.

De i underkant av førti kronene er nok til å kjøpe mat til deg og seks kamerater hvis du kjøper fra det billigste stedet. Eller til deg og en eller to til hvis du kjøper litt bedre mat. Eller noen porsjoner av helt andre ting selvfølgelig - lim, marihuana, o.l. Og litt går til å spandere på kjæresten noe fint. Eller imponere ei jente du har lyst på. Slik at du også kan ha sex der du er sjefen og den "ekte mannen" som erobrer og kurtiserer og nedlegger.

Voldtekt i krig - og håp

2011-02-06T21:00:00.001+01:00

Jeg så på programmet om Dr Mukwege i Bukavu i Kongo på NRK1 her om dagen, og det var kraftig kost. Truslene som følger voldtektene er bare helt forferdelige - "vi voldtar deg eller dreper barna dine", for eksempel. Og hvordan kan hun vite at hun kan stole på dem - at de ikke vil drepe barna hennes selv om de voldtar henne?

Eller som en kvinne intervjuet av BBC forteller: Rebellene spurte om hun ville at de skulle være ektemennene hennes eller om de skulle voldta henne. Hun tenkte at hvis hun svarte ektemenn, ville de drepe mannen hennes, og svarte at de skulle voldta henne. Mannen hennes overlevde, men han forlot henne fordi hun var blitt skitten for ham.

Jeg tror noe av det mest hjerteskjærende var å høre om barna som blir voldtatt og som roper til foreldrene sine om hjelp. De skjønner ikke hvorfor foreldrene ikke hjelper dem - de skjønner ikke at foreldrene er bundet og hjelpesløse. Jeg kan bare så vidt ane hva det kan bety av skader på sjelen. Hos barna som føler seg så sveket. Hos foreldrene som føler fortvilelse, avmakt, bitterheten av egen avmakt og svik.

Det er ganske utrolig - i ordets bokstavelige forstand - at det går an å bli et glad og velfungerende menneske etterpå. Det jeg selv så da jeg besøkte et senter i Bukavu for voldtatte kvinner og sexslaver reddet fra jungelen var nesten sjokkerende. Legedom til kropp og sjel. Håp i tindrende øyne. Planer for framtiden. Kjærlighet til barn som var unnfanget ved voldtekt. Iver, glede, pågangsmot, håp.

HÅP.

Jeg har aldri sett et så sterkt håp. Og det på det mest utenkelige av steder.

Jeg leste nettopp om oppbyggingen av et annet senter i Bukavu. Det er også for kvinner som har opplevd seksuell vold i krigen. Tanken er at disse kvinnene, som har overlevd forferdelig traumer, som er de sterkeste blant kvinner, vil bli ledere - først og fremst på lokalsamfunnsnivå, men hvem vet, kanskje også høyere opp? Spennende tanke. Håper det vil fungere bra.

Brød til folket

2011-02-03T16:02:00.000+01:00

Frihet til folket - brød til folket! Tiår med urettferdighet, med økende sosiale forskjeller, og med myndigheter som ikke makter å overbevise om omsorg for befolkningen er bakgrunnen for folkemotstanden i Tunisia, Egypt, Sudan, m.m. - og det er det som gjør det så inspirerende. Folk har fått nok av urettferdig lidelse, og reiser seg opp og protesterer.

Vi i Vesten tenker ofte på såkalte sivile og politiske rettigheter når vi tenker menneskerettigheter - f.eks. ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet. Det finnes mangfoldige eksempler på brudd på slike rettigheter - både under regimene før folk begynte protestene og nå under protestene. Jeg mener overhodet ikke å disse politiske rettigheter og de er selvfølgelig kjempeviktige, men jeg må innrømme at sosiale rettigheter rører meg enda sterkere. Artikkel 23 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene: "Enhver har rett til arbeid", artikkel 25: "Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for egen og ens families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig, helseomsorg, ..."

Mange kommentatorer og mange av protest-aktivistene som intervjues peker nettopp på brudd på sosiale rettigheter som det som har satt i gang misnøyen og frustrasjonen og protestene. Folk får ikke arbeid (og dermed ikke lønn). Folk har problemer med å skaffe mat. I Egypt lever anslagsvis halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Landet opplever en god økonomisk vekst - men veksten kommer bare noen til gode. I Tunisia nevnte jeg tidligere at protestene startet med at en arbeidsledig mann satte fyr på seg selv i frustrasjon over å ikke kunne brødfø seg og sine. I Sudan er kravene demokrati og bedre levestandard.

Et av problemene med brudd på sosiale rettigheter er at de er så vanvittig utbredt. Dvs, fattigdom er så vanvittig utbredt. Ja, godene må fordeles jevnere - både internt i land og på globalt nivå. Mye kan gjøres av rike aktører på den globale spillarenaen. Men 60 år med vestlige utviklingsprosjekter i Afrika har også lært oss at lokalt initiativ, lokalt eierskap, lokal drivkraft, lokale ideer og lokale løsninger er fryktelig viktig for meningsfulle og gode endringer.

Det som derfor får adrenalinet mitt til å pumpe i spenning og begeistring er folkebevegelsene vi vitner i Tunisia, Egypt og etter hvert stadig flere andre land. Det er ikke vi forståsegpåere i Vesten som har tatt initiativet og vil at diktatorer må gå. Folket selv har fått nok, har reist seg, taler ut med sterk røst og krever endring. De som har levd i stille undertrykkelse har tatt bladet fra munnen. Gratulerer!

Frihet til folket

2011-02-01T23:29:00.000+01:00

Det er spennende tider - litt for spennende hvis du er en despotisk langtidshersker som håpet på livstidstjeneste som president i et afrikansk land...

Tunisia, Egypt - hva blir det neste?

Folket reiser seg opp og sier sin mening også i andre land. Sør-Sudan har stemt for uavhengighet. Elfenbenkysten har også stemt - men det er uvisst hva som faktisk vil skje. Mens den afrikanske unionen (AU) og det vestafrikanske økonomiske fellesskapet (ECOWAS) tidligere har gitt sin tydelige støtte til presidentkandidaten som vant valget, har Sør-Afrika - er det ikke typisk! - begynt å så tvil om veien videre. Zuma foreslår å forhandle fram en løsning der begge presidentkandidatene vinner og ingen trenger å gå av. Altså har han tatt opp en skuffende arv etter Sør-Afrikas forrige president Thabo Mbeki, som til høylytte protester fra hele verden støttet Mugabe i kampen om å holde på makten i Zimbabwe - til tross for valgresultater som viste at opposisjonskandidaten hadde vunnet valget.

Vel, jeg skal ikke dømme altfor hardt. Jeg har tidligere nevnt hvordan det er vanskelig - og feil - å holde prinsipper høyere enn menneskeliv, så jeg vil si at det er verdt en høy pris å unngå borgerkrig. Lidelser og tap av menneskeliv må holdes nede så mye som mulig. Og jeg vet ikke hva som vil gi minst lidelse i Elfenbenkystens tilfelle.

Enn så lenge er det mange spennende nyheter å følge med på. Og mye inspirasjon å hente fra folk som reiser seg mot urettferdighet og undertrykking.

Papirløse jenter i Durban

2011-01-25T22:59:00.000+01:00

Jenter selger sex i stedet for frukt. Slik er livet for papirløse kvinner i Durban.

Da jeg skrev om fruktselgere og livet som papirløs tidligere, nevnte jeg bare guttene. Fordi de ikke har identitetspapirer, får de ikke tillatelse til å selge frukt, peanøtter, eller andre ting, og de får mye vansker med politiet hvis de forsøker seg som selgere. Mange av guttene jeg kjenner foretrekker voldelige ran som levebrød i stedet.

For jentene er det ikke noe enklere. Uten identitetspapirer er det nesten umulig å skaffe seg et lovlig levebrød. Forsøker de å selge uproblematiske ting som frukt, iskrem, o.l., på stranda, blir de ofte pågrepet av politiet og må betale bot eller kan bli arrestert. Når du lever så på eksistensminimum som de jentene jeg jobber med gjør, har du ikke noe økonomisk slingringsmonn og vil ha store problemer med å betale bøtene (og bestikkelsene). De fleste jentene jeg kjenner har gitt opp å prøve å overleve på den måten. Mange velger å selge sex i stedet. Det er også ulovlig og risikofylt, men de kjenner gamet og passer på hverandre. De blir sjeldnere tatt av politiet og det er mer inntektsbringende, så alt i alt lønner det seg.

Som sexselger kan det faktisk være en fordel å ikke ha identitetspapirer og dermed ikke finnes i systemet. Da er det vanskeligere for politiet å ha oversikt over hvor mange ganger tidligere de er tatt for prostitusjon, og dermed er sjansen for å unngå lange fengselsstraffer større.

Det er allikevel opprørende at mangel på identitetspapirer skal føre til en slik forfølgelse fra politiet dersom du selger frukt eller iskrem at du heller foretrekker å selge sex. Noe er feil.

Mord og annen krim

2011-01-21T12:30:00.000+01:00

5 av de 10 kommunene i Sør-Afrika med flest mord er i KwaZulu-Natal (dvs provinsen til Durban). Alle disse fem, pluss fire i andre provinser, er i rurale strøk - altså på landsbygda og ikke i byen.

Jeg ble litt overraska, for det er en vanlig myte at "det er så farlig i byen". Men følelser rundt frykt har ofte liten sammenheng med faktiske statistikker. Det gjelder ikke minst følelsen av at det er så farlig for hvite i Sør-Afrika - at hvite er ekstra utsatt for ran, mord, o.l. Det kan være flere gode grunner til å tenke eller føle slik. Hvite er fortsatt overrepresentert blant de velstående. De har derfor mye som kan stjeles, og kan føle seg utsatt pga det.

Dessuten snakkes det litt om "hevn" som motiv - altså svarte som angriper hvite pga apartheid-fortida eller pga dagens urettferdigheter. Sør-Afrika er et groteskt ulikhetssamfunn, og selv om det skjer endringer (det finnes styrtrike svarte og jeg har sett noen hjemløse hvite), følger de sosiale forskjellene i altfor stor grad hudfarger. Jeg forstår tankegangen bak hevnmotiver godt, og ser ikke bort fra at jeg kunne vært både aggressiv og hevngjerrig selv hadde jeg vært så til de grader historisk og sosio-økonomisk forulempet eller "uheldig stilt" (som ordboka mi oversetter disadvantaged til).

Men dette er et motiv som først og fremst herjer i hvites tanker og følelser - og kanskje har sin rot i følelser rundt hvit skyld? Eller i gamle fordommer om hvor bestialske og skumle svarte er?

Frykten har i hvert fall ikke rot i det som faktisk skjer i samfunnet - for svarte er overrepresentert som ofre, så hvite er altså mindre utsatt. Dessuten - hvis man går igjennom de (til sammenlikning) få sakene der svarte har ranet hvite, er det ytterst sjelden at raneren uttrykker motiver rundt rase, hudfarge, hevn pga historien, e.l.

Det typiske offeret er en ung, svart mann. Eller en svart kvinne, i tilfellet voldtekt.

Det "viktige" offeret, derimot, det som får medieoppslag og skaper storm, tilhører den hvite middelklassen. Men det er kanskje en annen diskusjon. At vold og kriminalitet er store samfunnsproblemer i SA er det i hvert fall ingen tvil om. Det finnes en fare for at politiske tiltak blir lite effektive hvis de fokuserer på problemstillinger som først og fremst finnes i myter og følelser av frykt, og ikke i den reelle virkeligheten - der altså svarte menn og kvinner på landsbygda er i størst fare.

(Se her og her for kildeartikler i Mail & Guardian.)

Papirløs i Sør-Afrika

2011-01-18T13:31:00.004+01:00

Høsten 2009 begikk en 22-åring selvmord ikke langt fra Durban etter at han ble nektet identitetspapirer. Livet som papirløs er ingen spøk. Ingen av de papirløse guttene jeg kjenner har begått selvmord, men de har tatt i bruk til dels destruktive strategier for å overleve (f.eks. voldelig ran, slik jeg nevnte i forrige post).

Jeg skrev sist om hvordan de ikke får selge ting som peanøtter eller plastsmykker fordi de ikke har tillatelse til å selge. Det er vanskelig for mange av dem å få tillatelse, eller rettere sagt å søke om tillatelse - da må man jo ha en identitet, en offisiell eksistens. Det er det mange av de hjemløse ungdommene som mangler. Uten identitetspapirer, uten personnummer, finnes man formelt sett ikke. Det er så godt som umulig å få seg jobb. En "ordentlig" jobb, dvs fast ansettelse i et ordna arbeidsforhold, er selvfølgelig ikke mulig. Men også strøjobber viser seg å være vanskelig å få.

En gruppe eldre ungdommer har skaffa seg to gresskuttere, og har prøvd å leve av inntekten det gir å gå rundt og slå plena til folk. Selv i en slik uformell jobb, der man går fra privathus til privathus, ikke har arbeidskontrakt eller langvarig avtale med noen og lønninga er kontanter som forhandles om og utbetales på stedet, er identitetspapirer nesten en forutsetning for å få oppdrag. De aller fleste husmødre vil se id-boka til minst en av dem før de gir dem lov til å klippe gresset. En merkelig frykt har spredd seg om at papirløse er kriminelle, så å kunne vise fram en id-bok "betyr" at man kan stoles på. Disse husmødrene skulle bare visst - for selv om et par av disse guttene faktisk har identitetspapirer å vise fram, er de hardbarka kriminelle, så det er ikke id-boka i seg selv som er noen garanti for lovlydighet fra deres side eller trygghet for husmødrenes del.

En annen og svært alvorlig konsekvens av å være papirløs gjelder helse. Uten identitetspapirer får man ikke en del medisiner, inkludert livreddende aids-medisiner, og jeg vet om flere som har dødd mens de ventet på å få papirer slik at de kunne starte behandling. Det er rått å se et menneske dø fordi det offisielt ikke eksisterer. En må spørre seg - hva er et menneske? Er det det mennesket jeg ser foran meg, av kjøtt og blod? Eller en nummerkombinasjon i folkeregisteret?

Fruktselgere til besvær

2011-01-15T10:12:00.005+01:00

I midten av desember satte en ung, arbeidsløs akademiker fyr på seg selv da politiet stoppet ham fra å selge frukt og grønnsaker for å ha noe å leve av. Dette var i Tunisia og satte i gang en bølge av demonstrasjoner som nå har ført til at presidenten har flyktet landet. Men det kunne like gjerne vært i Sør-Afrika og Durban, og vært en av de uutdannete og sultne unge fyrene som jeg kjenner - eller en av de utdannete som jeg ikke kjenner så godt. Det finnes mange av dem også (altså med utdanning men uten arbeid) i Durban, ikke minst flyktninger og innvandrere, som prøver å livnære seg ved å selge frukt, potetgull, fake parfymer, plastsmykker eller solbriller.

Blant guttene jeg har jobba med er frustrasjonen stor når det gjelder hvor vanskelig det er å selge ting i fred for politiet. Dette er gutter som ellers er forholdsvis hardcore kriminelle, og som generelt livnærer seg ved ran. Jeg tenker at det er kjempeflott når de istedet ønsker å livnære seg som selgere av peanøtter eller plastsmykker. Det er bedre for dem (jeg mener bestemt at det ikke er godt for et menneske å være voldelig mot andre) og for de som ellers ville vært ofrene deres.

For politiet burde dette være helt klart: la dem starte små businesser og vær en oppmuntring og støttespiller i forsøkene på å komme bort fra et voldelig liv. Men neida, fordi guttene ikke har formell tillatelse til å selge, blir de behandla som kriminelle allikevel. De blir anholdt og ransaka, sakene deres blir konfiskert og de blir ilagt bøter. Det skumle med å få bøter for folk som har så lite penger er at de kan bli arrestert og fengsla i stedet for, hvis de ikke kan betale boten. Eller hvis de ikke kan betale bestikkelsen politiet ønsker for å sette dem fri.

I Durban er det en del av guttene som derfor åpenlyst sier at de heller vil stjele. Det kan de. De kan triksene for ikke å bli tatt. Det er lett å stikke av og løpe fra politiet. Hvis de selger noe uten tillatelse, blir de gjerne tatt på fersken mens en kunde driver og kjøper en ananas fra dem, og da er det vanskeligere å stikke av eller late som om det ikke var dem. Hvis de raner noen er det bare å rive av seg t-skjorta mens de runder et gatehjørne i fullt firsprang, og så er det ingen som kan kjenne dem igjen - og dermed blir de ikke tatt.

Dessuten gir ran raskere og større penger. Og det er lite motiverende å jobbe lange timer for mindre penger med større risiko for å bli tatt - noe som er realiteten for de som prøver seg som selgere på stranda.

Så her må det til en politisk endring - og ikke bare i Tunisia. Gjør det mer gjennomførbart for redelige mennesker som ønsker å skaffe seg et ikke-voldelig levebrød. Ikke legg opp til at unge gutter foretrekker å ta livet sitt eller å overfalle og rane folk framfor å selge frukt og peanøtter.

Maria Amelie

2011-01-14T15:44:00.007+01:00

Jeg fikk boka av Maria Amelie, "Ulovlig norsk", i gave av FO-studentene da jeg var i Norge i oktober, og begynte såvidt å lese i den før jeg dro. Boka var en av tingene jeg trakk fram som noe jeg kunne glede meg til ved å flytte tilbake til Norge. Pulsen føk derfor rett i været når jeg så overskriftene på nettaviser om at Maria Amelie var blitt arrestert. Hun "kjenner" jeg jo liksom litt. Jeg har lest noen av tankene og følelsene hennes. Hun er en person for meg - og ikke bare en statistikk, overskrift, eller noe annet upersonlig.

Det er MYE å si om saken, prinsippene, følelsene, politikerne og byråkratene. Her er bare noen begynnende stikkord om noen av mine tanker.

I denne saken skulle retten kun avgjøre varetektsfengsling, og altså ikke vedtaket om avslag e.l., men det minner meg allikevel om muligheten som dommere, advokater, andre personer innen juss, og andre som tar juridiske avgjørelser (forsåvidt også innen UDI/UNE) har for å bevisst ta politiske avgjørelser for å forme nasjonen i retning av det samfunnet de ønsker. Det er for eksempel kjent fra Iran og Zimbabwe. Poenget mitt er altså at selv om lovverket er det man har, kan man, om man har mot til det, alltid kunne endre nasjonen ved hvordan man tolker og praktiserer det lovverket. (I Maria Amelies tilfelle erkjenner Utlendingsnemnda at hun har "en sterk faktisk tilknytning til Norge", men velger å ikke la det bli avgjørende - for eksempel.) I tillegg til endringer i praksis, er det også en del mulige lovendringer som saken til Maria Amelie kan sette fokus på.

Nå bør jeg nok forte meg å si at jeg ikke er tilhenger av spesialbehandling av Maria Amelie. Det kryr av kommentarer på twitter og andre stedet om at det ikke må være slik at fordi noen er søte og flinke så skal de få asyl. Det burde være unødvendig å presisere det, men jeg sier for sikkerhets skyld: Jeg er heller ikke tilhenger av en slik praksis. I mange tilfeller vil det være de som ikke blir ansett som søte og pene som trenger beskyttelse - så den typen resonnement er helt på jordet. Det er også resonnementet at fordi noen engasjerer seg for Maria Amelie så mener de at søte og flinke søkere skal få tilslag. Maria Amelie har stor betydning fordi hun er ansiktet utad til tusenvis av andre papirløse og "ulovlige" asylsøkere. Jeg lar meg engasjere av saken til Maria Amelie og er kjempeglad for engasjementet fra befolkningen fordi hun setter søkelyset på at det er lover og praksiser i asylpolitikken som bør endres.

All verdens kampanjeforsøk fra organisasjons-Norge kunne ikke satt i gang det enorme engasjementet vi ser nå. Jeg er enig med Wasim Zahid at det er trist at saken til Fathia Ahmed Omar ikke vekket det samme engasjementet. Det er ikke til å stikke under en stol at med et "muslimsk" navn som hennes vil det være vanskeligere å få samme enorme reaksjon og støtte som Maria Amelie. Men det er ikke et gyldig argument for å la være å engasjere seg nå. Tvert imot. Det er nettopp på grunn av alle de andre umenneskelige utsendelsene at det er så viktig med engasjement. Jeg ønsker ikke spesialbehandling av Maria Amelie. Jeg ønsker god asyl- og innvandringspolitikk, som tar vare på enkeltmenneskers sikkerhet og velferd og på nasjonens sikkerhet og velferd. Som er i samsvar med menneskerettighetene. Som er i samsvar med alminnelig logikk og oppfatning av hva som er rett og galt og rimelig.

Norge har for eksempel forpliktet seg til Barnekonvensjonen, og den er integrert i norsk lov. Men hvordan er lovene og praksisen for mindreårige asylsøkere? Er norsk praksis å sette barnets beste først - foran andre lover og hensyn - slik konvensjonen krever? Eller bryter vi internasjonal lov ved praksisen vår?

Dette burde vi allerede vært indignert over for lenge siden. Og jeg er ikke uenig i at vi burde gått i fakkeltog for lenge siden også - for andre, for alle - analfabeter og universitetsutdannete, europeere og afrikanere, kristne og muslimer, med og uten bart, med og uten slør, svarte, gule, brune og all verdens farger.

Men jeg bejubler at engasjement nå endelig blusser opp. Jeg mener at det er bra at vi ser at asylpolitikken er så streng at selv de vi ønsker og de vi synes fortjener å være her blir kastet ut. Kvinner i Fathia Ahmed Omars situasjon vil kunne nyte konsekvensen av det, slik også analfabetiske og "skumle" afrikanere (uttrykk sett på twitter) kan. Nå er det mulighet for endring - på makroplan.

Fra jul til flytting II

2011-01-11T19:00:00.009+01:00

Ja, romjula var ikke fylt med pepperkakespising, familieselskap eller julebukk, men pakking, andre flytte-aktiviteter og svømming (som en slags trøstepremie for de andre triste gjøremålene).

Jeg trengte hjelp til å bære de knalltunge koffertene:

En dukkert i belønning:

Storrengjøringa gikk overraskende bra, med tanke på hvor udreven og hvor dårlig husmoremne jeg er. Men jeg fikk mye positiv tilbakemelding, deriblant beskjed fra en nesten måpende venninne om at jeg kan frigis fra Durban fordi jeg har fullført og bestått "magoti"-testen. Magoti betyr brud, så det vil på godt norsk si at jeg er klar til å bli kone. Nå ja, jeg er ikke så sikker på det, men det er jo kjekt å ha bestått testen.

Mer svømming som belønning:

Big boy svikta meg på slutten. Min Nissan Sentra har vært den mest trofaste og behjelpelige mannen i mitt liv her i Durban, men da han hørte nyss om at jeg skulle dra, ble han noget vanskelig og utagerende. Jeg trodde først at jeg kunne godsnakke ham ut av det, og prøvde meg på en hvit løgn om at jeg slett ikke skulle dra, men det funka ikke og til slutt måtte jeg la ham stå parkert og skaffe meg leiebil istedet. Den var jo flott, og en drøm å kjøre! Så en avslutningsuke med Fancy boy var slett ikke å forakte. (Det aller beste var at han hadde aircon - den eneste tilkortkommenheten til Big boy.)

For jeg trengte et fremkomstmiddel. Ikke bare var det mange tunge lass å kjøre (etter fem år i Durban hadde jeg alt for mye stæsj til å få alt med meg til Norge - mye ble gitt bort og mye ble hivd på søppelfyllinga), men det var også mange tunge avskjeder som måtte tas.

De var stort sett for tåre- og snørrfylte til at de egner seg på bloggen - verken i ord- og bildeform. Men her fant jeg et bilde der jeg smiler:

Akkurat avskjedene er fortsatt for triste til at jeg orker å blogge om dem. Det holder å si at jeg gråt som en stukken gris - og at jeg ikke var alene om å gjøre det. Det gjør inntrykk når han tøffe gutten som har beskytta og hjelpa meg de siste månedene hulkegråter når han sier hadet til meg, og hver gang jeg tenkte på det i flyene og togene på veien fra Durban til Tynset, begynte jeg også å hulkegråte (dvs sånn ca 100 ganger).

Så nå gleder jeg meg til å dra ned igjen på besøk...

Fra jul til flytting

2011-01-09T09:11:00.006+01:00

Det har vært en spesiell tid. Rar jule- og nyttårsfeiring, pakking, vasking, avskjedstaking og flytting. Julefeiringa var veldig annerledes for meg denne gangen. Jeg hørte ikke en eneste julesang! Kan du tenke deg at det er mulig? Det sier selvfølgelig noe om meg også, ikke bare Durban. F.eks. betyr det at jeg ikke var i et kjøpesenter (jeg antar at jeg ville hørte Jingle Bells e.l. før eller senere hvis jeg hadde dratt på shopping), og at jeg hadde for dårlig internettilgang til å laste ned julesanger selv.

Men det sier også noe om Durban. På selveste juledagen (som er dagen for hovedfeiringa) tok jeg offentlig transport - en type Toyota minibuss som alltid spiller høy musikk. Jeg trodde på forhånd at de kom til å spille julesanger, men hørte ingen søt musikk om baby Jesus. Tvert imot gikk desembers mest populære låt igjen og igjen: Jezebel (som er en bibelsk hore og avgudsdyrkerske).

Radioen som stod på på kjøkkenet mens Thola og jeg lagde mat var omtrent likedan. Ikke en eneste julesang, men mye R'n'B og en del house (inkludert Jezebel, selvfølgelig). Her er jeg i gang med julekveldsmiddagen:

I kasserollen er det maismel med någgå attåt, og skal bli til phapha. Men det er hardt arbeid å røre i denne tunge massen, så jeg må gi Thola æren for resultatet - mine overarmer var ikke sterke nok til en hel tørn. Her er Thola (jeg feira jul hos henne og familien):

Smaksinntrykkene var selvfølgelig annerledes enn vanlig, særlig siden jeg ikke gjorde noen forsøk på å finne typiske norske juleganetilfredstillere. Sanseinntrykkene var annerledes. I tillegg til julemusikken, så jeg også veldig lite julepynt. Det var riktignok noen neonlys-reinsdyr i hovedgata i byen (så veldig rart ut! De kunne i det minste brukt antiloper, hehe), men ellers så jeg ikke mye. Og grønn og frodig natur dominerte synsinntrykkene ute - ingen tegn til at noe snøvær var i anmarsj. Det var varmt og vi gikk heller lettkledd til jul å være (ingen stilongs eller langerma genser). Men det var kjempehyggelig, selv om det var annerledes. Alle de deilige fruktene, f.eks., gjorde ikke smaksopplevelsen noe ringere enn tradisjonelt. Og jeg har ikke noe imot å ta en svømmetur istedet for en skitur! Thola hjalp meg med utflyttinga i romjula, og vi koste oss med noen plask i bassenget i pausene innimellom flytteskauet. Thola lærte faktisk å svømme!

Men mer om det og resten av romjula og nyttårshelga senere, for dette begynner å bli et langt blogginnlegg.

PS: Jeg kan forøvrig opplyse om at jeg har gått sesongens første skitur i dag - siden jeg nå er i Norge og har snø i hagen i stedet for basseng :-)

15-årig jente i Sør-Sudan

2011-01-07T17:42:00.007+01:00

Ei 15 år gammel jente i Sør-Sudan har større sjanse for å dø mens hun føder enn hun har til å fullføre grunnskolen. Og dette er bare et av mange eksempler på de enorme sosiale utfordringene sør-sudanesere lever under og de nye myndighetene må ta fatt i.

Det er mye fokus på Sudan, og særlig Sør-Sudan, nå i forkant av søndagen, da Sør-Sudan skal stemme over uavhengighet. Det er ikke så mye spenning knyttet til selve resultatet - vi kan være sikre på at folket vil stemme for uavhengighet.

Men det er noe spenning knyttet til hva som skjer videre og reaksjonen til de sentrale myndighetene i Sudan. Heldigvis har Sudans president Bashir nylig uttalt seg svært positivt om dialog og samarbeid for å sette uavhengigheten ut i praksis på en fredelig måte. Det lover godt.

For de nye myndighetene vil trenge arbeidsro og gode relasjoner til naboer og rike venner i nord skal de ha sjangs til å gjøre noe med de mange sosiale utfordringene de står ovenfor. Sør-Sudan vil ikke bare bli verdens nyeste nasjon, men også en av de aller fattigste. Forhåpentligvis vil stemmegivningen på søndag markere slutten på tiår med konflikt. Fredlige forhold vil kunne muliggjøre fattigdomsbekjemping og betydelig forbedring av levekårene til den jevne sør-sudaneser.

Oxfam skriver at det dør flere mødre under fødsel her enn i noe annet land, med unntak av Sierra Leone, og at Sør-Sudan er blant de ti landene i verden med høyeste spebarnsdødelighet - 1 av 10 babyer dør før de fyller 1 år. Ikke så rart at mødre- og spebarnshelsa er dårlig, for det finnes bare 100 godkjente jordmødre i hele området med en befolkning på 8.2 millioner!

Det står ikke noe særlig bedre til på utdanningsområdet. Sjokkerende 80% av den voksne befolkningen antas å ikke kunne å skrive og lese, og under 2% av barna fullfører grunnskolen.

Krig og konflikt har vanvittig alvorlige, ødeleggende og langtrekkende konsekvenser for generell utvikling og velferd av en befolkning og et land. Det går langt utover de som dør direkte i kamphandlinger. Jeg så noe av det i Kongo, og jeg ser det i det jeg leser fra Sudan nå også. Det har selvfølgelig store konsekvenser for helse og utdanning. Alt faller sammen, og i Sør-Sudan har altså hele generasjoner gått glipp av skolegang. Man mangler stabiliteten som skal til for at vaksinasjonsprogrammer og andre forebyggende helsetiltak skal fungere, og resultatet er bl.a. at Sør-Sudan har blant verdens dårligste vaksinasjonsdekning og at 90% av barna ikke er tilstrekkelig vaksinert. Det antas at så mye som 75% av befolkninga ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester - og det 5 år etter at fredsavtalen ble undertegna og bombene slutta å falle. Forresten så er "fred" et svevende begrep, og over 200.000 ble "displaced" (altså at de flyktet) på grunn av angrep av rebeller både i 2009 og 2010 - henholdsvis 4 og 5 år etter undertegnelsen av fredsavtalen.

Nettopp fortsettelsen av vold og krigshandlinger er et kjerneproblem i et annet eksempel på fatale resultater av krig og konflikt: konsekvensene for mattilgang. Et veldig fruktbart område i Sør-Sudan som kunne fungert som brødkurv for hele regionen, for eksempel, blir nesten ikke dyrket fordi brutale angrep fra LRA-rebellene har gjort bøndene for redde til å dyrke jorda og gjort handelsrutene for farlige til å ferdes og frakte matvarer på.

Jeg hørte akkurat samme historier fra kvinner og menn jeg snakka med i flyktningeleirene i Goma i Kongo.

Men det som gjør meg håpefull i Sør-Sudans tilfelle er alle rapportene om optimisme blant befolkningen. Avisene skriver om høye forventninger til framtiden hos folk. Det gir meg også forventninger om en bedre framtid. Med håp, optimisme og pågangsmot er ingen ting for vanskelig. Hvis folk og myndigheter drar sammen i samme retning - og får god, konstruktiv hjelp fra venner fjernt og nært - da kan mye oppnås.

Kanskje vil den 15-årige jenta i Sør-Sudan snart kunne fullføre grunnskolen?

(Se f.eks. Oxfam, Mail & Guardian, BBC og allAfrica for mer.)

I Norge på ubestemt tid

2011-01-06T18:11:00.002+01:00

Nå sitter jeg på Tynset, der snøen har lava ned i hele dag, og jeg har gått tur ute og kjent at jo jeg er virkelig i Norge (kulda stakk i kinna)!

Det har seg sånn at jeg venter på klarsignal fra universitetet for å gå videre i forskningsprosessen, og jeg har fått vite at det vil ta et par måneder eller mer, og jeg har ikke råd til å være i Durban og vente. Så i går kom jeg hjem til mor og far, der jeg får sove og spise gratis, så lenge jeg trenger. Jammen er jeg heldig.

Det ble allikevel mye gråt i forbindelse med avreisen fra Durban. Jeg kommer tilbake en gang, men det blir nok bare kortere besøk, og jeg har pakka ned rubbel og bit og sendt avgårde flyttelasset, så dette var en stor avskjed.

Så nå skal jeg la felt være felt, og jobbe med skrivearbeidet i noen måneder istedet. Det blir nok fortsatt litt blogging, for jeg har mye kontakt med folk i Durban og jeg har fortsatt mange ufortalte historier på lager.

Enn så lenge håper jeg at mildværet fortsetter, og at jeg snart får opp motet og kommer meg ut på ski!

Amnesti for ulovlige zimbabwere

2011-01-05T18:40:00.002+01:00

Jeg har vært mye ved Home Affairs de siste månedene (i forbindelse med søknader om personnummer for noen av jentene og guttene på gata), og noe som har vært slående er de enorme køene til et bestemt kontor: kontoret der illegale zimbabwere kan søke om å legalisere oppholdet sitt i Sør-Afrika.

Sør-Afrika ga nemlig i september amnesti til zimbabwere som oppholder seg ulovlig i Sør-Afrika, og hadde gitt dem frist til nyttårsaften for å søke om lovlige papirer. Da nyttårsaften opprant, hadde sør-afrikanske myndigheter mottatt mer enn en kvart million søknader!

En del av zimbabwerne har ikke engang pass, og zimbabwiske myndigheters maks-kapasitet er å produsere 500 pass per dag. Når disse søknadene fra Sør-Afrika strømmer inn, i tillegg til det havet av pass-søknader som de allerede mottar til vanlig (mange zimbabwere vil ut av landet, så det er allerede stort press på pass-produksjonen), kan man skjønne at behandlingen av disse amnesti-søknadene er utfordrende og vil ta sin tid.

Men det er en flott håndsrekning fra de sør-afrikanske myndighetene, synes jeg. Å være ulovlig innvandrer er vanskelig, men å bo og skaffe seg livsopphold i Zimbabwe er vanskeligere i følge mange, så det er bra at Sør-Afrika aksepterer realitetene og tilbyr denne sjansen til å bo og jobbe lovlig hos den rike naboen i sør.

Godt liv

2011-01-01T06:14:00.004+01:00

I går holdt jeg en nyfødt baby i armene mine, og jeg fikk æren av å navngi henne. For en vakker avslutning på 2010.

Av de mange tingene jeg gjorde i går, den siste dagen i 2010, var det fineste å dra på besøk til ei av jentene fra gata som har flytta hjem dette året og som var høygravid. Selve "det å dra på besøk" var et eventyr i seg selv, for det striregna hele dagen, og vi måtte gå ned en laaaaang, smal sti av en bakke, som var blitt veldig glatt i regnet, for å komme til huset. Jeg hadde ikke sjangs til å holde meg på beina i slippersene, og prøvde meg barføtt i gjørma, men jeg hadde aldri klart å komme meg ned hadde jeg ikke gått med to stødige karer i fotballsko, med knotter som gav dem mer kontroll. Vi sklei og gjorde akrobatiske pirutter hele gjengen, men alle kom ned helskinna - til mye hyl og latter. Vi hylte så mye (og det var faktisk vi som hylte, og ikke bare jeg) at folket hjemme hørte oss komme lang vei, og vinduet var fullt av nysgjerrige ansikter som lurte på hvem i alle dager som kommer på besøk da vi omsider kom ned til huset.

Inne i huset ble vi andektige. For der lå en nyfødt baby!

Bestemora (oldemora til babyen) var helt over seg av glede, og priste Gud for den gode timingen. Den lille jenta hadde kommet til verden samme morgen, og mor og barn hadde nylig kommet hjem fra sjukehuset. Jenta "mi" var stolt og lykkelig - og letta over at den 24t fødselen var over.

Babyen var nydelig og tjukk! Det er først nå jeg skjønner hvor undervektige de andre nyfødte babyene jeg har sett har vært. Jeg har stussa når jeg har sett dem, men jeg vet jo ikke hvordan en nyfødt baby skal se ut - jeg har bare sett disse som har blitt født av mødre på gata som har brukt rusmidler under graviditeten og spist dårlig. Her om dagen så jeg helsekortet til en av dem, og så at hun hadde veid 2.2 kg da hun ble født - og skjønte at det var lite. Det som er mest bekymringsverdig er allikevel at hun ikke vokser noe særlig. Hun ble født 1. desember, men er vesentlig mindre enn babyen som ble født i går...

Denne lille tjukkebolla var heldigvis rund og god og stor og sterk. Men ikke skjønner jeg at det går an å presse ut noe så stort! Jeg har sett på de andre nyfødte babyene jeg har sett, og tenkt at det der kunne jeg også klart, men denne... Au, sier jeg bare.

Men denne jenta er en helt - ikke minst fordi hun har gått fra å være gatejente til hjemmejente. Hun har virkelig tatt ansvar og gjort det som var best for babyen mens hun var gravid - nemlig å flytte hjem til en omsorgsfull bestemor. Det er så mange gravide jenter som nekter å gjøre det (eller å flytte innomhus et annet sted, hvis det ikke er mulig/ønskelig/tilregnelig å dra hjem), men som i stedet sover ute på fortauet, med mye rusmidler (særlig lim), mye vold og lite mat.

Jeg var ubeskrivelig glad da hun bestemte seg for å dra hjem. Og like glad hver gang jeg har besøkt henne og sett at hun har trivdes hjemme og hatt det godt. Bestemora har ikke vært mindre lykkelig over hjemflyttingen. Hun gråter av glede hver gang hun ser meg og priser Gud, og takker meg for at jeg hjalp jenta hennes hjem. Jeg takker henne, for uten en omsorgsfull person hjemme, ville det neppe gått, og denne bestemora er gull. Og æren for beslutningen skal jenta selv ha. Pga erfaringen min angående hvor uvanlig det er, er jeg fortsatt overraska over valget hennes - lykkelig overraska!

Bestemora var over seg av lykke over den nyfødte også, og uttrykte håp om at babyen må være et vendepunkt i jentas liv - en sjanse til å starte et godt liv. Ikke mer gateliv. Et nytt og godt liv hjemme i et hus med en familie som bryr seg. Gå tilbake til skolen. Leve. Leve et godt liv. Og jenta var enig!

Så da bestemora spurte meg med bevende lepper om jeg kunne gi babyen et navn, var valget lett: Babyen heter Godt liv. Zulu-navn har en betydning, og det er vanlig å gi et navn ut fra hva du ønsker for barnet eller familien. Ofte er det besteforeldrene som navngir barnet, men denne gangen delegerte bestemora æren til meg.

Et godt liv er det jeg inderlig ønsker for den nybakte mora, for den nyfødte babyen og for hele familien. Guds velsignelse over hele deres hus! Må de alltid skaffe nok mat på lovlige og verdige måter.

Topp 3 i 2010

2010-12-30T17:38:00.006+01:00

Fotball-VM er selvfølgelig en selvskreven del av 2010s høydepunkter. For en vibe! For et folkeliv! Det var stor stas å få besøk av brødrene mine, så de kunne se og ta del i litt av livet mitt her. Av fotball-ting, så var FIFA fan-fest på beachen og billett til kamp på den peneste stadionen opplevelser som knapt kan beskrives med ord. Særlig fan-festen. Og jeg har knapt hatt så ekstrem lykkefølelse og voldsom glede som da Ghana slo USA og gikk videre til kvartfinalene. Oi oi oi, jeg kjenner det i magen bare jeg tenker på det!

Ekstrem lykkefølelse var det også å sykle rundt i Beijing. Trange smug, store parker, kinesisk overalt, og fredlige og vennlige mennesker. Kinesisk massasje av føtter og nakke og rygg. Kinesisk te. En tid for rekreasjon for kropp og sjel. Togturen Beijing-Hong Kong må forresten også med på høydepunktlista. Åkre så langt øyet rakk i 24 timer! Ufattelig til matproduksjon - men det trengs vel med en slik ufattelig stor befolkning.

Det er allikevel ingen ting som kan slå opplevelsen av å se en av guttene hjemme hos familien sin, leke med søsknene sine og den breathtaking gleden som lyste fra hele ham. Det tok pusten fra meg, og jeg kan fortsatt gråte når jeg tenker på det. Det er nr 1 i 2010 for meg. Alt dette året har innebært av godt og vondt var verdt det for det øyeblikket av hjemkomst, tilhørighet og glede.

O jul med din glede og ranlige lyst

2010-12-27T18:15:00.005+01:00

Etter en deilig julehelg med gode venner, var det litt hverdag igjen i dag, inkludert en tur på gata. Et par av guttene fortalte om hvordan jula har vært for dem. En gutt sa han var så trist og satt og gråt på et gatehjørne på juledagen (som er hoveddagen her), og ingen gav ham så mye som et drops. Men så tok han saken i egne hender, og rana to jenter. Det gav et godt økonomisk utbytte og han feira jul med glede etterpå.

En annen gutt rana noen rett foran nesa på politiet, men politimannen var så feit, sa han, at han visste at han lett ville kunne løpe fra ham. Og som tenkt, så gjort. Da politimannen tok seg til siden for å trekke pistolen, smatt gutten rundt et gatehjørne og forsvant. Også denne gutten var såre fornøyd og glad med julefeiringa.

Barnlige lyst, ranlige lyst - en gledelig jul kan være så mangt...

Julenatt

2010-12-24T22:14:00.004+01:00

Jeg liker juleevangeliet. Og hvis du ikke tror på Gud eller Jesus eller sånt, så ikke skru av nå allikevel, fordi det er ikke bare som troende at jeg liker juleevangeliet men også som diskursanalyst.

At Gud blir født som en liten baby er en radikal historie - og går på tvers av alle dominerende fortellinger om makt og velde.

Det er elementer i fortellingen om Jesu fødsel som tyder på jordisk fattigdom. Han ble svøpt og lagt i en krybbe. Født blant dyr i en helt annen tid og virkelighet enn dagens vestlige verden, der vi knapt kan tenke oss en fødsel i så usterile forhold... Jammen var han heldig som overlevde! Igjen, historien er radikal og går på tvers av dominerende fortellinger og forestillinger om makt, velde, herlighet og storhet.

Det er mer. "Det var ikke plass til dem i herberget". Utstøtt, uønsket, uvelkommen. Møtt av en kald skulder. Ikke slik en skulle trodd at fortellingen om Gud som ble menneske og tok bolig i blant oss skulle fortelles.

Og som et lite barn ble Jesus en flyktning. Sårbar, svak, utsatt.

I år er det en annen flik av juleevangeliet som har tatt oppmerksomheten min: gjeterne som fikk høre at verdens frelser var født. Jeg hørte nylig at gjetere var en upopulær gruppe i samfunnet på den tida. De ble sett på som uærlige og upålitelige. De passet andres saueflokker for pengenes skyld, og var ikke menn en kunne stole på. Denne holdningen var institusjonalisert, og gjetere hadde ikke lov til å vitne i rettssaker.

Likevel er det en gruppe gjetere englene åpenbarte seg for, og det var disse gjeterne som ble vitner til den nyfødte baby Jesus.

Jeg lurer på hvem som er gjetere i dagens samfunn? Somaliske flyktninger, kanskje? Eller FrP-ere. Hvis jeg tenker etter hvem jeg personlig stoler minst på, tror jeg kanskje det er metro-politiet her i Durban. Og afrikanske presidenter som taper valg. Jeg vet at mange her i Durban vil nevne kriminelle, hjemløse gutter som gode representanter for grupper man ikke kan stole på. Typiske eksempler på grupper som generelt anses som ikke helt til å lite på er tabloid-journalister og bruktbilselgere. Sex-selgere. Sex-kjøpere. Utlendinger generelt. Muslimer. Svarte. Jøder. Kinesiske partitopper. Lista kunne fortsatt.

Så det er kanskje dem Gud ville valgt som vitner og som de første tilbedere hvis Jesus hadde blitt født i dag?

Tankevekkende er det i hvert fall at ingen religiøse ledere var med på julenattsmysteriet. Ingen betrodde, viktige, mektige menn.

Fortellingen om Jesu fødsel snur mange forestillinger om verdi og betydning på hodet. Spennende lesing for en diskursanalyst. Livgivende lesing for en troende.

God jul alle sammen! Og husk at du kan alltid komme og tilbe, uavhengig av hvilken posisjon eller hvilket stempel du har.

Lillejulaften

2010-12-23T19:36:00.002+01:00

Det er nisseluer i alle TV-reklamer og julefilmer på alle kanaler, så det aner meg at det er jul snart. Men hadde jeg ikke hatt TV, hadde jeg nok ikke visst det. Det har aldri føltes så uvirkelig med jula. Jeg lukter solkrem og myggdrepemidler - ikke pepperkakedeig. Det nærmeste jeg har kommet baking er at jeg kjører bilen opp på fortauskanter og i parker hvis det er skygge der, så jeg kan ta en pustepause, fordi det er så varmt som i en stekeovn i bilen min og jeg nesten får pustebesvær.

Men i morra går det kanskje opp for meg, for jeg skal til ei venninne på julaftenmiddag. Juledagen er hoveddagen her, og jeg har fått mange invitasjoner til familier som vil ta meg under vingen sin. Takket være en tidlig julegave fra Cathrine da jeg var i Norge i oktober har jeg til og med en rød kjole å ha på meg! Så da kommer kanskje julestemninga også!

God jul alle sammen!

Peanøtter som penger

2010-12-22T20:38:00.008+01:00

Jeg leste i morges om et sjukehus i Zimbabwe som tar imot peanøtter, høner og andre gårdsprodukter som betaling for behandling. Det var skikkelig oppmuntrende å lese om oppfinnsomhet og praktisk sans midt i vanskelige omstendigheter!

Her er noen pasienter og deres "valuta": mais, peanøtter, geiter, høner, osv:

Dere husker kanskje den vanvittige inflasjonen for en stund siden? Som nådde noe så vanvittig som 500 milliarder prosent i 2008, og gjorde at selv trillioner-sedler var ubrukelige (trillionersedler høres ut som onkel Skrue, men dette er altså fakta fra den virkelige verden!).

Men mennesker er omstillingsdyktige og sterke og takler det utrolige. Slik som i Zimbabwe, der man begynte å kjøpe og selge med byttevarer i stedet for penger. Mens mange offentlige tjenester kollapset fordi det ikke var noen lønninger, fortsatte dette sjukehuset driften fordi de gav de ansatte høner, peanøtter og andre varer som pasientene betalte med.

Ute på landsbygdene er det fortsatt vanskelig å få tak i penger, og dette sjukehuset har altså fortsatt praksisen med å ta imot varer i bytte mot å se en lege eller motta behandling. Her er en oversikt over "valutakursen" - og heldigvis koster det ikke mer enn 1 dollar (eller en halv bøtte solsikkefrø) å se legen, noe som er mye mer overkommelig enn 4 dollar i papirpenger slik det er ved en del andre sjukehus:

Det minner meg om noe en klassekamerat fra Malawi ofte argumenterte for: at livet på landsbygda kan være hardt, men likevel mer levelig enn å være fattig i en by (i hans eksempler som regel Malawi vs. Durban). Man kan ikke komme på Spar eller Rema 1000 med en sekk løk og håpe på å få kjøpe en pose med sukker. Men på landsbygda er det fullt mulig, og til og med vanlig, i følge hans erfaringer. Bor du i en blokk i en by er det vanskelig å produsere noe av maten du trenger, men på landsbygda kan man ha små åkerlapper med mais, spinat og poteter, og leve lenge på det. Jeg har sett det på hjembesøk her i områdene rundt Durban også. Det gror og vokser gode, mettende og næringsrike produkter i alle kriker og kroker.

Sunt er det også! Ved dette sjukehuset i Zimbabwe lager de peanøttsmør som serveres til frokost. Stappfullt av næring og energi!

Her er det som brukte å være sjukehus-kapellet, men som nå er lagerrom for peanøtter og andre gårdsprodukter mottatt som betaling:

Les artikkelen i New York Times for mer. Alle bilder er tatt av Robin Hammond for The New York Times.

Mindre god jul på politistasjonen...

2010-12-19T20:55:00.005+01:00

Typisk søndag i dag - inkludert en tur på politistasjonen igjen. En av gutta boys ble arrestert for å drikke i offentligheten kl 10 om formiddagen. Litt tidlig på dagen å begynne drikkinga, kanskje. Eller litt sent nachspiel. Jeg er neimen ikke sikker på hva som var tilfellet. Dette er et annen sikkert tegn på at jula er i gang (i tillegg til beach-liv og masser av frukt): overdrevent alkoholinntak til alle døgnets tider. Vi måtte lete en stund før vi fant ham, og det var side opp og side ned med "drinking in public" i politiets register.

Løslatelsesprosedyrene tar sin tid, så jeg satt en god stund i resepsjonsområdet og venta. Og det er ikke lagt opp til anonymitet eller taushetsplikt - jeg hørte alt som ble rapportert inn mens jeg var der. Det var småstjeling (f.eks. mobiltelefon) og storstjeling (f.eks. bil). Med kniv og med pistol. Ikke spesielt hyggelig eller julete, med dessverre en typisk del av jula. En del av guttene jeg jobber med elsker jula - og hvis du spør dem hvorfor så har det ikke noe med ribbe eller juletre å gjøre, men fordi det er så god tid for dem økonomisk. Desember er den beste måneden for å robbe, har jeg fått vite.

Jeg håper inderlig at de som har begynt med ikke-kriminelle og ikke-voldelige måter å skaffe penger på ikke forlater den smale sti til fordel for de mye mer lett-tjente pengene de kan få gjennom ran i disse juletider. Så jeg blir så glad at jeg nesten griner for hver enkelt som vil hjem til jul.

God fruktjul på stranda

2010-12-18T17:10:00.006+01:00

Jula er i gang! Det var nytt for meg også, men denne uka har jeg lært at jula startet torsdag 16. desember. I hvert fall blant svarte sørafrikanere.

16. desember er egentlig en offentlig høytidsdag kalt Forsoningsdagen - et flott eksempel på Sør-Afrikas vidunderlige evne til å tilgi og feire. Under apartheid var det en offentlig høytidsdag som feira boernes seier over zuluene. Etter apartheid ble den omdøpt til Forsoningsdagen.

Og dagen feires stort blant den svarte befolkningen i Durban. Ungdommene på gata har snakka om 16. desember i lang tid og gleda seg til å dra på stranda. I jula skal man nemlig være på stranda, og da må man selvfølgelig være der på julas første dag!

Stranda var stappa av folk - til tross for regn. De med mer erfaring i julefeiring på stranda i Durban var ikke særlig imponerte, og jeg hørte stadig om hvordan det pleier å være: så kjåka fullt at man ikke kan gå fra et sted til et annet. Og det var ikke akkurat noen VM-finale. Men med tanke på at det regna absolutt hele dagen var jeg kjempeimponert over folkestimen. Hadde ikke trodd det var så mange som var like dum og ivrig som meg og absolutt skulle til stranda på en regnværsdag.

Så jeg håper det blir noen tørrere dager framover. Beach-jul er liksom ikke det samme når den er regnfull.

Det er vel ingen stor overraskelse å si at jeg ikke har så veldig julestemning. Ingen snø, ingen kulde, ingen knitring i snøen under skoen, ingen knitring i vedovnen, ingen gløgg og ingen pepperkaker. Da jeg dro på butikken i dag spurte jeg meg selv hva jeg kunne kjøpe som kunne gi meg litt julestemning, og planen var å kjøpe ingefærkjeks eller ingefærkuler, som kan minne om pepperkaker eller julekuler. Men når jeg kom i butikken skifta jeg mening - vannmelonen var så utrolig mye mer fristende. Og jeg snakker ikke om runde og fine, EU-godkjente vannmeloner, men kjempestore og lange og litt klumpete og ute av form - men nam! så saftige og gode!

Det er fantastisk mye deilig frukt her for tida. Her om dagen var jeg på hjembesøk hos en bestefar, som fikk en guttunge til å klatre opp i treet i hagen og plukke ned noen modne mangoer som han serverte oss. Mmmmmmhhhh! Ferskere og bedre kan det ikke bli! Jeg får stadig servert deilig frukt fra hagen når jeg er ute på hjembesøk - mango og papaya og alskens godt.

Dessuten har jeg fått en ny yndlingsfrukt! Den forrige, som nå er på en god andreplass, var mango. Den nye er litchi. Nam nam nam. Jeg får vann i munnen bare jeg tenker på den saftige, akkurat passe søte og friske frukta. Jeg fråtser i nyplukka litchi så og si hver dag.

Det er deilig med jul i Durban!

Menneskeliv!

2010-12-14T22:18:00.007+01:00

Det føles ut som om det er lenge siden jeg har skrevet... Når jeg sjekker datoen, ser jeg at det ikke er tilfellet, men det har skjedd så mye at jeg kunne ha skrevet en fem-seks småhistorier allerede. De fleste er riktignok litt for triste, skumle eller irriterende til at de egner seg for bloggen, men jeg har to gladnyheter som jeg ikke kan tie stille om:

Myndighetene her i Sør-Afrika har fått i havn en ny avtale om ARV-medisiner (som er AIDS-medisiner) og det til HALV PRIS i forhold til tidligere avtale! Jeg hoppa i sofaen da jeg så på nyhetene og hørte helseministeren si at det betyr at regjeringa nå kan skaffe livreddende medisiner til dobbelt så mange som nå! Det er så fantastisk at jeg nesten blir ordløs.

Det dør ca 1000 mennesker hver eneste dag av AIDS her i landet, og det er helt hårreisende med tanke på at det egentlig er kontrollerbart og at det burde dø null mennesker av AIDS per dag hvis bare alle som trenger det kan få medisinene som trengs.

Fantastico!

Den andre gladnyheten er at malaria er på kraftig tilbakegang, og at malariadødsfall kan være historie allerede i 2015. Det er jo også så fantastisk at det nesten ikke er til å tro. Myggnetting med insektsmidler er en liten tue som kan velte stort lass!

Malarianyheten er kanskje størst, sånn i forhold til antall menneskeliv, men jeg må innrømme at det er ARV-nyheten som gjør meg mest hoppende glad. Rett og slett fordi de angår meg og mine mest. Noen av de litt for triste historiene jeg refererte til i første linje handler nemlig om folk som har dødd i det siste. Og det er ikke av malaria, for det finnes ikke i Durban. Det er utrolig vondt å se håpet svinne hen, og så, litt etterpå, livet. Mer om det senere, kanskje.

Akkurat nå: hoppende glad for nytt håp og mye mer liv for millioner av mennesker!

PS: Se WHO for mer om framgangen i kampen mot malariadødsfall.

Hvem betyr noe her i verden?

2010-12-12T09:30:00.003+01:00

Så er klimakonferansen i Cancun over, og verden kan begynne å forberede seg til klimakonferansen i Durban neste år.

Det er interessant å merke seg at selv om ett land ikke var enige med resten, kalles det enighet. Jeg forstår at de bolivianske argumentene var for radikale for resten av verden, og at taktikken deres ikke var den mest konstruktive i forhold til å få til en enighet. De fleste voksne mennesker har resignert til hva som er realistisk i realpolitikken, på bekostning av det brennende ideologiske (meg selv iberegna - tenåringsmeg ville vært rasende skuffa over hvordan jeg nå som "voksen" tenker om verden, politikk og endring), og vil heller ha en halvgod avtale enn ingen avtale.

Men det er betegnende å se at Bolivia så lett kan ignoreres. Det lille landet betyr ingen ting politisk eller økonomisk. Hadde det vært et annet land - men fortsatt bare ett land - f.eks. Kina eller USA som protesterte, ville det sett annerledes ut. Verden kunne ikke sagt til seg selv at vi kom fram til en enighet i Cancun hvis visse land hadde sagt nei. Noen enkeltland betyr mer enn resten av verdenssamfunnet til sammen. Mens andre land, slik som Bolivia, altså ikke gjør det.

Det minner meg om den høyst ulike verdien vi tilegner menneskeliv. Afrikanere, f.eks., betyr svært lite, kanskje til og med ingenting. Afrikanere kan dø som fluer uten at resten av verden bryr seg. Men gudforby at noe skulle skje med en palestiner, eller amerikaner eller svenske.

Den som har makt har verdi - enten det er et menneske eller et land. Det er interessant å se at en palestiner har stor makt, til tross for fattigdom - altså er makt mer enn penger eller økonomiske interesser, og det er mulig å konstruere at en er viktig med andre virkemidler/av andre grunner. Av en eller annen grunn er det ikke slik med afrikanere - til tross for den politiske urettferdigheten og utnyttelsen som ligger til grunn for mye av lidelsene på det afrikanske kontinentet. I stedet har Vesten i stor grad lykkes i sin konstruksjon av afrikanere som tilbakestående stammefolk som har skylden for sine problemer selv (hvordan ellers kan man forklare at et afrikansk liv betyr så lite?).

Ja, jeg leser litt om Foucault og konstruksjonisme for tida, for den som måtte kjenne igjen tankegangen, og da er det heldigvis slik at ingenting er satt for evig og alltid, men kan og vil rekonstrueres hele tiden. Så bare vent. En dag kan det bli slik at en kongoleser betyr mye og en svenske nesten ingenting...

(PS: Ja, jeg vet at jeg skriver "afrikaner" og "svenske" om hverandre, som om jeg ikke vet at Afrika er et kontinent, og ikke et land - noe jeg selvfølgelig vet. Men den globale konstruksjonen er av en afrikaner, og mangelen på betydning gjelder kontinentalt, så det blir ikke riktig å skrive "malawier" etc. Det illustrerer nettopp mitt poeng om hvordan verdenssamfunnet konstruerer verdi og identitet ulikt fra menneske til menneske og mellom ulike geografiske områder.)

En helt vanlig mann...

2010-12-09T20:28:00.005+01:00

I går så jeg en sex-kunde!

Jeg kjenner adrenalinet pumpe bare jeg tenker på det. Jeg har hørt om dem i et par år, og vet at de finnes, men aldri sett en med mine egne øyne før. Omtrent som slanger, som jeg også hørte om og visste fantes i nærheten i et par år før jeg så en selv (da så jeg til gjengjeld en grønn mamba på dørhåndtaket til hybelen til en kamerat!) og som også får adrenalinet til å pumpe bare jeg tenker på dem. Omtrent like ekle er de også...

Jeg satt i bilen med to gutter (slik jeg som regel gjør - bilen fungerer som kontoret mitt - der har vi ly for regn og annet vær, og noenlunde privatliv til å snakke om ting som ikke alle skal høre), og en av dem hilste på en mann som hadde dobbeltparkert oss. Jeg trodde det var en håndgest for å si at vi ser hverandre og skal ta hensyn hvis vi vil kjøre, men da han kjørte, sa gutten at mannen er en venn. Guttene kjenner ham fra et visst gatekryss fordi han pleier å komme dit og plukke opp Xxxx. Og så fniste de høyt, slik bare tenåringsgutter som snakker om sex kan.

Jeg tenkte med en gang at jeg lurer på om det er han fra Malvern, som Xxxx mener elsker henne fordi han alltid velger henne og aldri kjøper fra noen andre. Men guttene begynte å ramse opp navn på alle jentene han kommer og inviterer inn i bilen, så da var det definitivt ikke han ene spesielle.

Dessverre sa guttene det her i det mannen kjørte sin vei, så jeg la verken merke til ansiktet, bilen, nummerskiltet eller noe annet. Men jeg tror det var en firmabil (det var definitivt en varebil), og jeg tror mannen var av indisk avstamming. Jenta det er snakk om er 16 år - og de har et flere år-langt forhold bak seg - så han er en kriminell, og jeg kunne hatt god lyst til å se ham bak lås og slå. Sexsalg er forbudt i Sør-Afrika, så generelt er det de prostituerte som er kriminelle, men jenter og gutter under 18 år er beskytta av loven, og det er lovbrudd å ha sex mot penger, mat, løfter eller andre tjenester med dem.

To presidenter

2010-12-09T06:52:00.004+01:00

To presidentkandidater - og begge utroper seg selv til vinnere etter valget. Opposisjonskandidaten blir utropt til vinner av den offisielle valgkomisjonen, mens den sittende presidenten tar en telefon til en kamerat i grunnlovskomiteen og får ham til å annulere valgkomisjonuttalelsen og utrope den sittende presidenten som vinner. Han har også hæren på sin side.

Hørt den før? Ja, litt for mange ganger.

Og så kommer Thabo Mbeki, av alle, for å mekle. Han har riktignok vært involvert i fredsmekling i Elfenbenkysten tidligere, så han har kanskje kontaktene og tilliten som er nødvendig. Men han har også en historie av å støtte tidligere, sittende presidenter på bekostning av den vinnende opposisjonskandidaten (les: Zimbabwe).

Det er en merkelig logikk å støtte maktmisbruk og vold fra dårlige tapere. (Se Verashni Pillay for en ypperlig analogi.) Mange kommentatorer her er bekymra for det de kaller enda en "kenyansk løsning" - der taperen får beholde makten fordi han utøver så mye vold.

Men den virkelige verden er full av merkelige logikker - for hvis alternativet er blodsutgytelse og krig, da er det ikke lett å være prinsipprytter.

Enn så lenge finnes det fortsatt håp for å få både i pose og sekk. At FNs sikkerhetsråd støtter opposisjonskandidaten er nå så sin sak. At den vestafrikanske økonomiske samarbeidsorganisasjonen Ecowas gjør det samme og appellerer til den sittende presidenten om å akseptere valgnederlaget og tre av er stort, synes jeg.

What Would Joakim Do?

2010-12-08T19:37:00.006+01:00

Jeg bor i et ferieparadis. Fra hele Sør-Afrika valfarter folk til Durban i feriene for å nyte strendene og det herlige livet her.

Jeg bor her.

Jeg bor her

(og ikke i, f.eks, Tynset der det er vinter nå).

Og det gikk for en liten stund siden opp for meg i hvor liten grad jeg utnytter meg av det. Det var en aha-opplevelse.

Jeg hadde aldri spist ute på terrassen (bortsett fra når Joakim og Mikael var på besøk).

Jeg hadde aldri spist is, i hvert fall ikke i 2010.

Jeg har basseng i hagen men hadde bare bada 2 ganger siden jeg flytta hit i mai.

Jeg er et kvartal unna stranda hver dag (Gillespie rd) i forbindelse med gatearbeidet, men jeg hadde bare vært på stranda én gang dette semesteret (sammen med tannlegeteamet til Mercy Ships). Jeg tror ikke at jeg har bada i havet siden første- eller andreåret (2006 eller 2007). Jeg har ligget på stranda i ca 13 minutter siden jeg kom hit i begynnelsen av 2006.

Greit nok, jeg er ingen strandløve. Men det stikker dypere enn det. For eksempel:

Jeg har badekar, men har aldri brukt det. Og det har ingen ting med sol eller strand å gjøre.

Jeg er rett og slett ingen livsnyter.

Jeg er en arbeidshest, som går ute og sliter dagen lang, i stekende sol eller øsende regn. Ubefekta av livets goder stamper jeg traust av gårde. Med almanakken full av avtaler og huskelapper og med konstant dårlig samvittighet overfor de jeg ikke rekker eller makter å hjelpe eller se eller snakke med - sjukehusbesøk, hjembesøk, home affairs-besøk, fengselsbesøk. Jeg går på med krum nakke. Ett, to og tre kvartaler unna Durban New Beach (som ble renovert til VM og er kjempefin). Uten å benytte meg av muligheten til å dra dit. Enda jeg elsker å se på havet, og det er nesten ingen ting som gir meg så mye ro i sjelen som å høre og se på bølgene.

Denne oppdagelsen begynte lørdag morgen for litt over to uker siden. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på bror Joakim og at han hadde kommet til å spise frokost på terrassen i den deilige morgensola (slik vi gjorde når de var på besøk under VM), og det var da det starta. Jeg tok med meg tekanna og brødskiva og satte meg ute. Og bestemte meg for at nå skal jeg begynne å spørre meg selv What Would Joakim Do? Han er nemlig den beste livsnyteren jeg kjenner - uten at han overdriver, for han er fortsatt et bevisst, oppegående og bra menneske (kanskje bedre enn en arbeidshest, til og med, for man må jo ta vare på seg selv og kjenne at livet er godt for å ha noe særlig å gi i lengden).

Dagen etterpå var jeg på hjembesøk og ble tilbudt en ispinne av en tante, og det gikk opp for meg at det var første gang jeg spiste en ispinne i Durban! Dagen etter der rusla jeg langs stranda med ei venninne - og kjøpte sjokoladefudgeiskule. Og så bada jeg i bassenget i hagen.

Så nå spør jeg meg selv "hva ville Joakim gjort?", og prøver å nyte sommeren i fulle drag. Midt i alt som er vanskelig og tøft, midt i nyfødte babyer, sultne unger og knivstikkende ungdommer, må jeg finne måter å gjøre livet mitt levelig og godt på.

Baby girl

2010-12-07T21:30:00.004+01:00

Nyheter om dødsfall og besøk til en nyfødt baby er de to ytterpunktene fra dagen min på gata i dag. Det verste er at jeg vet ikke hva som gjør hjertet mitt tyngst. Et nytt menneskeliv er et mirakel og en gave, men når forholdene er slik de er i dette tilfellet... Hva slags sjanser har denne lille jenta for å leve opp og, aller helst, få et godt liv - et bedre liv enn foreldrene? Å leve fra hånd til munn ved å selge sex og dop er vel ingens ønskedrøm for barna sine.

Kjære Gud, må denne lille jenta vokse opp og gå på skole, i motsetning til mora som ikke kan å lese. Må hun oppleve mye kjærlighet og støtte, i motsetning til mora som har lært at hun ikke kan stole på noen. Må hun få seg et godt og stabilt levebrød, og ha selvtillit, verdighet og være stolt av og glad i seg selv - i motsetning til mora som...

Something small

2010-12-06T08:54:00.003+01:00

"Mange bekker små, blir en diger å" som det heter, og "something small" blir fort noe stort. Fra offisielt hold i finansdepartementet i Kenya blir det nå innrømmet at korrupsjon er et dyrt problem som gir store tap. Kanskje så mye som en tredjedel av nasjonalbudsjettet (!), antyder de.

Det er fantastiske nyheter, synes jeg. Ikke at de taper så mye på korrupsjon, men at de innrømmer det. Å leve i benektelse gir ingen forandring, uansett problem. Et vanvittig stort steg er tatt når man innrømmer overfor seg selv og andre at man har et problem, et stort problem.

Så nå ønsker jeg Kenya lykke til med de neste stegene!

Bon appetite

2010-12-02T19:53:00.002+01:00

Jeg sitter og spiser - igjen. Det har jeg nemlig gjort mye av denne uka. Jeg begynte å lese Eat Pray Love forrige uke, og beskrivelsene av italiensk mat har gitt meg en enorm matlyst. Jeg virkelig nyter å spise. Og godt er det - for jeg har mye å ta igjen. Inntil forrige uke, tror jeg ikke at jeg har fullført et eneste måltid dette semesteret (i Durban, vel og merke - i Norge spiste jeg som en hest). Jeg har ikke klart å spise opp så tallerkenen er tom, men har måttet la det være igjen noe. Jeg har måttet ha noe igjen å gi bort, noe å dele. Jeg har gått rundt med halvspist mat, som regel gjemt under setet i bilen eller i veska, og delt ut rester til folk som spør. Hver eneste dag blir jeg møtt av ynkelige ansikter som tigger meg om mat, og selv om noe av det er skuespill (mange er skikkelig gode til å legge ansiktet i rette folder så de vekker mest mulig medfølelse og har virkelig høyt utvikla ferdigheter innen tiggefaget), så bunner det i en ekte, sann, reell sult.

Omtrent hver dag spiser jeg med en eller flere (som regel mange flere!) av ungdommene fra gata, og jeg har blitt som en typisk afrikansk mamma på landsbygda, og gir all maten til ungene og spiser for lite selv (jeg har nettopp korrekturlest et kapittel i en doktorgradsavhandling om tørke i en sørafrikansk landsby, og sultne, oppofrende mødre som før mann og barn før seg selv var et av temaene som kom opp).

Jeg trodde egentlig at jeg hadde utvikla hard hud og takla å bevege meg i fattigdom hver dag. Men jeg har tydeligvis ikke takla det så fryktelig godt allikevel. Jeg vasser i folk som er sultne hele tida - og bølgene er for høye og jeg føler jeg kan drukne av og til. En gang i tiden hadde jeg en profesjonell oppfatning om hva som var teoretisk riktig å gjøre. Nå er jeg ikke så skråsikker lenger. Jeg vet at det ikke hjelper noen på lang sikt å dele ut verken rester eller fullverdige måltider eller noe annet. Men det er ikke lett å ta konstruktive steg for langsiktig forandring når magen skriker akkurat nå. Og det er ikke lett å se noen i øynene og si nei. Og vite at jeg kommer til å se henne i morra også. Og hva ville du gjort om det var ungen din? Eller lillebroren din? Eller kjæresten til kusina til venninna di?

Joda, jeg vet at de vil klare seg uten mitt halvspiste kyllinglår. Jeg vet også hvordan de vil klare seg. De selger kroppen sin. De stjeler fra noen. Ikke bare lommetyving, men voldelige overfall. Det er ikke bra for hjertet til en 16-åring å gjøre sånt. Og det er ikke bra for matlysten min.

Jeg kan ikke intellektuelt forklare hvorfor jeg nå har fått god appetitt, mens jeg for to uker siden strevde med å spise. Jeg vasser i den samme virkeligheten, og det er like vanskelig å takle. Men selv om jeg ikke kan forklare, er jeg uansett veldig glad for å ha fått matlysten i gave igjen. For det hjelper ingen at jeg ikke spiser nok. Bare når jeg har energi og overskudd selv kan jeg ha et ørlite håp om å hjelpe noen andre også. Jeg gir fortsatt bort deler av porsjonene mine, men jeg fortærer i det minste det jeg spiser selv med stor glede og appetitt. Og når barna mine er mette og fornøyde, stopper jeg og kjøper en stor pizza på vei hjem.

Leve lenge og vel

2010-12-02T07:10:00.004+01:00

I anledning Verdens AIDS-dag (som var i går, men jeg fikk det ikke med meg før enn nå i morges - ups! hvem skulle tro at jeg jobber med HIV-relaterte ting så å si hver dag?) kan jeg fortelle en gladnyhet:

Ei av jentene har starta behandling nå!

Og hun er fortsatt sunn og sterk og fyldig, så det betyr et langt liv foran henne. (I motsetning til gutten jeg skrev om for halvannen måned siden som døde fordi han var aaaalt for syk innen han tok mot til seg og testa seg og starta prosessen for å få behandling.)

Et par tabletter om dagen er alt som skal til for å kontrollere viruset og leve lenge og lykkelig.

Men for å få disse tablettene må man ha tilgang til helsetjenester og man må ha personnummer. Dessuten må man ha et sted å oppbevare tablettene. Og en viss peiling på tid, pluss litt rutine på dagen sin, for tablettene må tas på cirka samme klokkeslett hver dag.

Og det er ikke bare bare for hjemløse ungdommer på gata.

Men jeg har stor tro og mye håp for denne jenta - hun er nemlig ei av dem som har flytta fra gata og innomhus dette semesteret. Det betyr at hun sover om natta og er våken om dagen og vet sånn cirka hvor mye klokka er og kan ta tablettene til faste tider - i motsetning til på gata der man gjerne sover og er våken i korte, ujevne intervaller gjennom hele døgnet og ikke vet tida med mindre man ser sola. Det betyr at hun kan oppbevare tablettene sine på et fast sted, uten at noen "venner" stjeler dem for å røyke dem (medisiner blandes med marihuana m.m. til et dop som kalles wunga), og uten at politet kommer og konfiskerer dem (ungdommene på gata pleier å oppbevare eiendelene sine under kumlokk, men politiet kommer med jevne mellomrom og tar alt - jeg vet om andre som har mista tuberkulosemedisiner på den måten).

For denne jenta betyr det å ha flytta fra gata også at hun har fått tro på en annerledes og bedre framtid for seg selv. Hun er motivert til å leve lenge og godt. Det er vel det som utgjør den største forskjellen, og gir størst grunn til håp.

Brød til folket og klasseaksjon

2010-12-01T07:15:00.002+01:00

De tre største brødprodusentene har blitt funnet skyldig i prissamarbeid for å øke prisen på brød. Brød er et "hovednæringsmiddel" (staple food), altså en grunnleggende del av kostholdet og ikke en luksus eller sekundær vare. Det er ikke som å holde prisen på sjokoladepålegg oppe. Den enorme arbeidsledigheten (og husk at det ikke finnes dagpenger eller sosialen her, så har du ingen inntekt, ja, da har du ingen inntekt, punktum) og kronisk fattigdom gjør det ikke særlig bedre å bevisst gå inn for å øke brødprisen så desperat at man tyr til ulovlige midler.

Noen organisasjoner har slått seg sammen og har stevnet brødprodusentene for retten. De krever kompensasjon til folket, og ikke bare bot som konkurransetilsynet gav dem. Det kalles klasseaksjon (jeg vet egentlig ikke hva det heter på norsk - class action på engelsk), og innebærer at en liten gruppe stevner noen for retten på vegne av en stor gruppe. Rettssaken i Canada på vegne av overlevende og pårørende etter massakren i Kilwa i Kongo er også en klasseaksjon.

Det er en spennende aksjonsform, synes jeg, fordi det nettopp setter fokus på at noe ikke er et problem på individuelt nivå, men på samfunnsnivå. Det er ikke noen enkeltpersoner i Kilwa som led urett - det er hele landsbyen (og hele landet!), for eksempel.

Vi vurderte klasseaksjon mot politiets mishandling av gatebarn og hjemløse, men hadde ikke kapasitet til å sette det ut i livet, dessverre. Ja, vi har eksempler på enkeltpersoner som har opplevd overgrep som er alvorlige nok til at vi kunne gått til sak mot individuelle politimenn på vegne av individuelle ofre. Men det dreier seg ikke om enkelte politimenn som går over streken. Det dreier seg om noe mer. Mye mer. For de går ikke over streken - de utfører ordre. Altså er problemet ledelsen for politistyrken. Og da må man se lenger enn til politisjefen også - for hvorfor gis de ordrene som gis? Fordi sentrale myndigheters politikk er å takle hjemløshet som et sikkerhetsproblem i stedet for et sosialt problem.

Vi kan selvfølgelig gå enda lengre også: hvorfor takler de ikke hjemløshet som et sosialt problem? Kanskje på grunn av mangel på ressurser. For Sør-Afrika har altfor vidtrekkende sosiale problemer (når flertallet er fattige) til at det er enkelt å fikse dem. Og her kommer internasjonal politikk inn - inkludert finans- og handelspolitikk.

Sjokkrosa gris

2010-11-30T09:11:00.003+01:00

Hahaha, nå kunne jeg inderlig ønske at jeg hadde et kamera som funka. Ikke bare er jeg solbrent i ansiktet, så jeg ser ut som en sjokkrosa gris, men jeg er så solbrent at jeg har en diger vannblemme midt på nesa!

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skjedde, for så vidt jeg husker var det overskya i hele går. Og jeg gikk med langerma genser fordi jeg syntes det var kaldt (så ingen annen kroppsdel er solbrent eller har så mye som et skjær av rosa (eller brunt!) i seg - kun ansiktet som stakk opp av genseren er mørkerødrosa).

Fikk meg et sjokk da jeg så i speilet da jeg kom hjem i går kveld, for jeg så rett inn i et rødglødende grisetryne. Og en god latter i dag tidlig, for da stod fyrtårnet av en vannblemme og lyste opp midt i fjeset!

Litt rettferdighet, omsider?

2010-11-29T07:57:00.003+01:00

En spennende rettssak er i gang i Canada: I 2004 ble mange sivile i byen Kilwa i Kongo massakrert av militæret. Nå er et kanadisk gruveselskap tatt til retten for sin (påståtte) medvirkning og logistikk-hjelp.

Det er veldig spennende - ikke minst fordi krigen ofte framstilles som "stammekrig" (du vet, afrikansk, barbarisk, primitiv) når det i virkeligheten er svært mange, svært aktive internasjonale aktører. Og svært store økonomiske interesser som driver disse internasjonale aktørene.

Adventssøndag

2010-11-28T19:46:00.004+01:00

Så tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for GLEDE.

Jeg har et rødt kubbelys på bordet, så fargen er ikke "riktig", men det gjør ingen ting. For advent handler ikke om å være eller gjøre noe "riktig". Og det gjør ikke jula heller. Ikke livet, heller, for den saks skyld. Men vi mennesker gjør så mye rart. Som for eksempel å være sinte i køen på et shoppingsenter fordi vi er stressa fordi vi må kjøpe julegaver. Har du hørt noe så dumt? Eller å være flaue fordi gaven vi fikk koster mer enn gaven vi ga. Eller å være slitne fordi det er så mye som må vaskes og ordnes og bakes og lages fordi alt må være perfekt til jul - som om det perfekte noensinne vil være oppnåelig på jorda.

Jeg vil tenne et lys for GLEDE.

Det er mye som kan skape glede, og det er forskjellige ting for forskjellige mennesker i forskjellige situasjoner. Tanken på en skitur i skogen må jeg innrømme høres gledesfylt ut, men det er ikke en mulighet for meg her og nå. Å sitte å se utover havet, derimot, er en mulighet. Å ligge på sofaen, i stedet for å gjøre det jeg "burde", og spise pizza også. Å snakke med ei tante og reservemor om en gutt som vil flytte hjem, og se et forsiktig smil men strålende glade øyne skaper glede. Å planlegge en reise. Å snakke med ei venninne på tlf. Lista kan bli veeeldig lang.

Jeg skal skrive mer om glede her på bloggen snart, tror jeg, for jeg er midt i en tidevannssnuoperasjon fra bedrøvelse til glede, som jeg nok kommer til å dele litt av. Jeg kommer fra kirka nå, der jeg sang med så full hals at jeg ble hås. Det var i kontrast til forrige søndag, da jeg gråt igjennom hele gudstjenesta og ikke hørte et ord av prekna eller noe annet.

Så dette er en god 1. søndag i advent for meg. Hvis det ikke er det for deg, vil jeg oppmuntre deg til å begynne med thanksgiving og lage en liste over ting du er takknemlig for. Selv om det er vanskelig og du må streve for å komme på noe. For det finnes ting å være takknemlig for.

Da jeg gjorde det på torsdag, var det noe som forandra seg i meg.

Så nå tenner jeg et lys for GLEDE.

Jam hos bestefar

2010-11-27T19:08:00.003+01:00

Jeg var på hjembesøk i dag. Ikke mindre enn fem besøk, faktisk. Et av dem var til en bestefar. Da skulle jeg ønske at kameraet mitt funka, for jeg vet ikke om ord kan beskrive øyeblikket godt nok.

Bestefar satt ute på gårdsplassen med en liten forsterker og en el-gitar, og jamma sammen med to kamerater. Den ene kompisen spilte kassegitar og stod for rytmen, mens bestefar jazza søte melodier oppå.

Ved siden av stod hønsehuset, og et uthus på den andre sida, så det alltid er skygge der i kroken. Og valpene lå og sov i solsteken.

Under krakken hadde bestefar gjemt ei vodkaflaske, og alle tre gamlekarene var nokså på druen, men bare én var litt ufin (så jeg måtte snakke hardt til han for å få han til å holde fingrene fra fatet), og alle var blide. De mumla fram strofer om kjærlighet på gebrokken engelsk innimellom gitarleken. Og snøvla dyp filosofi som livets mening når gitarene tok seg en liten pause. Dessverre klarte jeg ikke å tyde så mye av det, for i følge det hvite krusehåret og de superrynkete ansiktene sitter de på mye livsvisdom.

Men musikken klarte jeg i hvert fall å tyde. Nydelig, henførende gitarsynging i skyggen av et hønsehus på en knallhet sommerdag.

Lørdagsfrokost

2010-11-27T08:54:00.005+01:00

Frokost på terrassen i skyggen av "rosebusken" min.

(i skyggen: fordi det er for varmt i sola!)

("rosebusk": fordi jeg ikke vet hva det egentlig er. Men det er rosa og vakkert, i hvert fall!)

Life is good :-)

Thanksgiving

2010-11-25T19:54:00.002+01:00

Det er en dag for å takke. Det burde vel hver dag være, men det kan være lurt med noen spesielt dedikerte datoer for å påminne oss.

Jeg må innrømme at jeg synes det er enklere å klage akkurat nå, og at det krever mer å takke. Men det er bare fordi det er lett å se seg blind på problemer og tilsynelatende mangel på håp.

Men jeg er takknemlig for mye.

For at jeg puster. Og kan røre på alle bein og armer. Og kan smile. Og le. Og gråte...

For at jeg studerer. I Durban, Sør-Afrika. Sosialt arbeid. På gata. Med utrolige mennesker. Jeg er takknemlig for hver gang noen av dem smiler og ler midt i de forferdelige omstendighetene vi beveger oss og er til i. Jeg er takknemlig for hver klem. Jeg er takknemlig for hvert glimt av håp og framtid. For hver mynt en av dem sparer hos meg (for ikke å snakke om når noen sparer sedler!). For brussalg, og familiebesøk, og mye mer.

For internett. Og ordbøker. Og Oprah på TV. Og ingefærte. Og reisehåndbøker. Og mor og far.

For at jeg har mennesker i Norge som er glad i meg, og som jeg savner.

På knivspissen

2010-11-22T20:18:00.005+01:00

Jeg skulle akkurat til å skrive, glad og fornøyd, i journalen min at i dag har vært en god og konstruktiv dag på gata - og så ringte telefonen: Knivstikking.

Så nå ble ikke dagen fullt så god og konstruktiv, kanskje. Skjønt kanskje ikke. Vi er inne i en veldig vanskelig fase med den gjengen som driver og flytter fra gata. Nå er honeymoon-fasen over, og klinten skilles fra hveten, så å si. Det vises nå hvem som virkelig vil flytte fra gata og ikke. Og knivstikkingen levner liten tvil om hvor akkurat han ene er i prosessen... Kanskje er det like greit å se det i klartekst, både for ham selv, meg og alle de andre.

Men det er en utfordrende fase, som får fram mye rusk og rask hos mange. Sjalusi og frustrasjonsnivået er høyt. Mye handler vel i bunn og grunn om usikkerhet og redsel. De har jo ikke klart å flytte fra gatelivet tidligere, så hvorfor tro at de skal klare det nå? Og hvordan forlate alt det kjente, selv om mye av det kjente også er forjævlig for å si det rett ut? Det kjente er å ta kjøkkenkniven som ligger på bordet og angripe ham du krangler med. Det ukjente er å tåle ydmykelsen at han har 20 kroner og du ikke har det. Og hvordan gjør du det, når du ikke har selvrespekt, når du ikke vet om noen er glad i deg, når du ikke synes ditt eget eller andres liv er noe verdt i seg selv, når du ikke har noe å tape...?

Når alt kommer til alt, når livet er satt på spissen - da er spørsmålet hva er det som betyr noe. Øyner du ikke håp, vil det som bety noe være tomt jag her og nå, og ta kan du ty til kniven for svært lite.

Klimakonferanse i Durban

2010-11-20T21:19:00.002+01:00

Neste års klimakonferanse skal være i Durban!

Fjorårets i København skuffet mange, og forventningene til årets konferanse i Cancun, Mexico er labre. Pga svinghuskeeffekten kan man kanskje spå store forventninger til neste år og Durban?

Kyoto-avtalen går ut i 2012, så både politikere og andre folk bør kjenne at det brenner under føttene deres i Durban i 2011. Og være beredt til å bli enige om noe bra. Og å gjennomføre det, ikke minst.

Vi får håpe det beste.

Svangerskap og begravelse

2010-11-16T18:22:00.004+01:00

Det var helga mi i et nøtteskall: svangerskap og begravelse. Ingen av delene var for meg selv. Til tross for at jeg spiste kuhode forrige uke ser jeg ingen tegn til at en baby er på vei. Og heldigvis heller ingen tegn til at en begravelse er nært forestående. Derimot var det ganske store begivenheter for noen andre.

Ei jente som ikke har vært hjemme på lenge tok mot til seg og spurte om jeg ikke kunne ta henne hjem på lørdag. Hun er gravid, og var veldig nervøs for familiens reaksjon, men det gikk veldig bra. Hun er foreldreløs, men ikke familieløs, og ble varmt tatt imot av storfamilien. Kanskje er det begynnelsen på noe nytt?

To gutter dro hjem på søndag for å vise en siste respekt i begravelsen til en slektning. De er også foreldreløse, men ikke familieløse, og til tross for den triste rammen, ble det en fin opplevelse.

Det er utrolig oppmuntrende å se hvordan den ene etter den andre gjenopptar kontakten med familiene sine. Selv om det på mange måter er sterke bånd mellom ungdommene på gata, understreker de fleste at i nødens stund er de alene. Når det virkelig gjelder, er ikke vennskapene "ekte", men for egen vinnings skyld. Familie, derimot, sier de er ekte. Det er delvis en gåte for meg - for hvis det er slik de føler det, hvorfor lever de som de lever - med "uekte" venner i stedet for "ekte" familie? Kanskje det viser hvor alene de føler seg. Sviktet av familien, som skulle vært ekte, og henvist til venner som tenker mer på hvordan få neste dose uten å bli tatt av politiet...

Vel, uansett, poenget var at dette var en fin helg der bånd til familier ble gjenopptatt og styrka. Og både jeg, og ungdommene, og familiene var glade.

Sex & Pot Friday

2010-11-12T18:41:00.002+01:00

Jeg var litt uheldig med timinga i dag: Da jeg kom til rommet der noen av guttene nå bor, kom jeg visst midt oppi et forspill... Og de klarte ikke å skru av knappen og oppføre seg heller, men drev på med seksuell leking og bet hverandre og stod på ganske lenge. På sengekanten satt noen andre og lagde en marihuana-joint som de etter hvert fyrte opp og sendte rundt. Så jeg stod der midt i galskapen og tenkte at det er godt det snart er helg.

Noe av det mest sjokkerende med gatelivet er hvor utrolig lite privatliv de har. De holder som regel til i grupper, som sover tett i tett i en park eller på et fortau. Midt i rekka av teppebylter har kjærestepar sex. Bak en lyktestolpe tar ei jente seg et bad (og lyktestolpen dekker henne selvfølgelig ikke). Rett foran alle står en gutt og tisser.

Så det er godt det er helg ja. Jeg kobler av med noe så ukult som å se High School Musical 3 på dvd alene i sofaen på en fredagskveld. Jeg trenger litt ukrevende og søt underholdning nå.

Tannlegeskrekk

2010-11-10T18:39:00.002+01:00

I dag har vært en morsom dag. Et tannlegeteam fra Mercy Ships kom og tilbød gratis tjenester i en kirke nede i byen, og jeg har stått ute og holdt øye med ting og tang det meste av dagen. For en fornøyelse! Jeg har stått og ledd i skjegget i hele dag. Tøffe karer har nemlig vist seg å være svært så pinglete.

De fleste av pasientene er profesjonelle kriminelle, og vold og smerte er en del av hverdagen (jeg vet at kriminalitet og vold ikke nødvendigvis er sammenfallende, men i denne konteksten er de stort sett det). Dessuten eksisterer det en sterk oppfatning om hvor tøff man må være for å være en ekte mann. Det er vel ganske universelt - den dominerende oppfatningen av maskulinitet innebærer å være fysisk sterk og utholdende, å ikke vise tegn til svakhet eller følelser, osv.

For en del av pasientene er denne oppfatningen av maskulinitet dratt enda lengre - nemlig for de som er gjengmedlemmer. For å bli opptatt i gjengen må man gjennomgå diverse ritualer, og ett av dem er å bli grisebanka av allerede opptatte medlemmer. Det er ikke lov å gi uttrykk for smerte mens man blir banka opp. Kommer det et knyst fra deg har du feila, og må evt starte prosessen på nytt. Å gråte eller bære seg er selvfølgelig helt uaktuelt.

Men du verden så ynkelige disse karene blir i tannlegekøa! Jeg har slitt sååå med å ikke gapskratte innimellom. Her står disse tøffe gangsterne, som blir banka til de brekker ribbein uten å si en lyd, og vet ikke om de skal tore å gå inn til tannlegen. De har grått og bært seg, og hoppa ut av tannlegestolen og løpt sin vei, og det er ikke måte på! Damene derimot har tatt det hele med stoisk ro (i hvert fall til sammenlikning). De har gått inn og trukket tenner, og kommet ut og trøsta karene og sagt at det går bra, det gjør ikke vondt.

Og i morra er en ny dag! Dette blir en morsom uke!

Kuhode ingen adgang

2010-11-08T20:23:00.002+01:00

Jeg har funnet et nytt yndlingsspisested i byen. Det er tradisjonell zulu-mat, og det finnes det jo mange steder, men maten til denne "mamaen" smaker ekstra godt.

Idag bestilte jeg pap (ganske stiv maisstappe) med grilla storfekjøtt, men kameraten min som gikk for å hente maten kom tilbake med kylling. Han forklarte at det eneste storfekjøttet som var der i dag var kuhode, og det ville han ikke at jeg skulle spise.

Han sa noe om at det ikke er noe for jenter, at det er for kraftig kjøtt for jenter, eller noe sånt. Feministen i meg kjempa febrilsk for å få lov til å protestere, men siden jeg ikke hadde noe veldig behov for å spise kuhjerne lot jeg det være.

Etterhvert utdypa han hva han mente. Hvis jenter spiser det, er det nemlig stor sjanse for at de blir gravide! Og det ville han ikke ta sjansen på, sa han. Godt noen passer på meg :-)

"Velkommen" hjem...

2010-11-04T20:04:00.005+01:00

Norgesferien er hardt og brutalt over. Da jeg kom i går ettermiddag kom jeg ingen vei, for bilen hadde flatt batteri og et flatt hjul. Men det var kanskje like bra at jeg hadde sovet før jeg møtte virkeligheten her. Dagen i dag har nemlig vært full av fortellinger om voldtekter og voldtektsforsøk. Av gravide jenter, og små gutter, og andres kjærester.

Så å si at det er hyggelig å komme tilbake er vel å ta litt hardt i...

Underbuksestolthet

2010-11-01T22:00:00.004+01:00

Lillebror er hjemme på perm, og buksa litt langt nede på rumpa og bokser'n som vises ga meg et anna minne:

I forbindelse med at vi skulle til Cape Town på filmpremiere ble guttene fiffa opp litt. Lista var ganske lang, med for eksempel hårklipp, og innkjøp av sko, dressbukse, sokker og - etter mitt krav - underbukser. Deler av tida skulle vi alle ligge på ett og samme rom, så jeg bestemte at de måtte ha underbukser, for det visste jeg på forunderlig vis at de ikke hadde fra før... Og det hadde de på ingen måte noe i mot. De var tvert i mot svært så engasjerte da vi stod i butikken og de skulle velge - størrelse, stoff, motiv, farge. Jeg la ned forbud mot tangatruser (igjen, fordi vi skulle dele rom deler av tida), men ellers stod de fritt.

Etter innkjøpet var de tydeligvis svært så stolte også. Da jeg kom kjørende til området rundt det lyskrysset de holdt til ved, gikk han ene rundt - ikke bare med buksa sæggende nede på knærne, men også smekken oppe og buksa åpen for at mest mulig av bokser'n skulle vises. Jeg måtte gjemme meg bak rattet og le litt før jeg kunne gå ut...

Ellers var det nok deodoranten som var aller mest populær. Og sokkene kommer på en god andreplass for hva jeg satte mest pris på. Prikken over i-en var slipset. Du verden for noen kjekke herremenn de ble!